Tilfeldighetsprinsippet i Norges Høyesterett: Fordelingen av saker mellom dommere og fordelingen av dommere på avdeling. En empirisk undersøkelse

Abstract

I hvilken grad etterlever Norges Høyesterett sitt eget «tilfeldighetsprinsipp» som domstolen sier den praktiserer? Et tilfeldighetsprinsipp er en viktig prosedyre som skal sikre at tildelingen av saker til dommere og fordelingen av dommere til avdeling ikke skjeler til sakens utfall. Vi finner ingen forretningsorden på tilfeldighetsprinsippet som gjør prosedyren gjennomsiktig og etterprøvbar for avdelingene, men vi legger til grunn prosedyren Høyesterett sier den følger. Vi tester to sider ved Høyesteretts tilfeldighetsprinsipp. For det første i hvor stor grad sivile saker og straffesaker over tid fordeles likt på dommerne. For det andre i hvor stor grad sammensetningen av avdelingene følger «tilfeldighetsprinsippet» om å ha avdelingenes ti dommerne fordelt i avtagende og alternerende ansiennitet. Vi analyserer sakene som er avgjort i avdeling i perioden 2008-2019. For den første testen finner vi en jevn fordeling av sivile saker og straffesaker til dommerne, med noen unntak som sannsynligvis kan forklares av habilitetsvurderinger. For den andre testen finner vi at bare 22.5 prosent av avdelingene som har forhandlinger samme dag er i samsvar med Høyesteretts egne interne prosedyrer for tilfeldighetsprinsippet. Hele 77.5 prosent av avdelingene er ikke i samsvar med domstolens erklærte prosedyre. Vi finner ingen åpenbare årsaker til at andelen avdelinger som avviker fra «tilfeldighetsprinsippet» skal være så stor. Resultatene bør oppmuntre til en avklaring og større gjennomsiktighet av hvordan Høyesterett praktiserer sitt erklærte tilfeldighetsprinsipp.