Kan selvkostprinsippet påberopes av den enkelte borger ved beregning av offentlige gebyrer?

Abstract

En rekke statlige og kommunale tjenester finansieres helt eller delvis ved bruk av gebyrordninger der den klare forutsetningen i lovverket er at uten særskilt hjemmel skal brukerne verken betale for noe annet eller mer enn de faktiske kostnadene (selvkost) ved den aktuelle tjenesten. Men i hvor stor grad styrer selvkostprinsippet fastsettelsen av gebyrer i den enkelte sak? I denne artikkelen belyses selvkostprinsippets betydning for fastsettelsen av avfallsgebyrer for fritidseiendommer (hytter), og forfatterens konklusjon er at forurensningsloven § 34 pålegger kommunene å legge selvkostprinsippet til grunn ved fastsettelse av gebyrer for den enkelte fritidseiendom. Gjennomgangen av en rekke kommunale gebyrvedtak viser at avfallsgebyr for hytteeiendommer baseres på relativt vilkårlige kriterier. Grunnen til at det er interessant å gjennomgå regelverket for avfallsgebyrer for hytter, er at eiere av slike eiendommer ikke har stemmerett i hyttekommunene, og mangel på velgerkontroll kan føre til at gebyrer veltes over på denne gruppen. Spørsmålet om selvkostprinsippet kan påberopes av den enkelte borger ved fastsettelse av gebyrer, har så vidt vites ikke tidligere vært behandlet i juridisk teori.