| dc.description.abstract | Det norske landbruket står ovenfor store utfordringer. De siste 30 årene har antall aktive gårdsbruk blitt halvert, og de som er igjen driver stadig større. Samtidig er lønnsomheten så dårlig at de fleste er nødt til å ha annet inntektsgivende arbeid i tillegg til gårdsdriften. Grunnet odelsloven skjer de fleste gårdsoverdragelser innad i familien og dermed er det naturlig å se til de odelsberettigede om man er interessert i rekrutteringssituasjonen til landbruket. Denne oppgaven tar sikte på å belyse den overordnede problemstillingen: Hvilke vurderinger gjør odelsberettigede når de bestemmer seg for om de vil overta gården eller ikke? Søkelyset rettes særlig mot endringer over to generasjoner, den stedlige kontekstens påvirkning og om odelsjenter og odelsgutter tenker ulikt. Datagrunnlaget for oppgaven er biografiske intervjuer med to generasjoner odelsberettigede fra to ulike steder. Disse representerer to vidt forskjellige kontekster i landbruks-Norge: Ei fjellbygd i perifere strøk, og et korndistrikt i sentrale strøk. Det sosiologiske livsløpsperspektivet, hvor en behandler enkeltpersoner som representanter for sosiale prosesser og knytter sammen biografisk- og historisk tid, ligger til grunn for prosjektet. Materialet er analysert med en Grounded Theory-inspirert tilnærming. Det kommer frem at fra foreldregenerasjonen til den påtroppende generasjonen har det å bli bonde gått fra å være et yrkesvalg, til å bli noe en bestemmer seg for etter at man har etablert en annen yrkeskarriere. Denne endringen må ses i sammenheng med utviklingen i rammevilkårene som har skjedd i tiden mellom generasjonene. Videre er det også tydelig at det å overta i dag behandles mer som et fritt valg enn en selvsagthet, selv om pliktelementet ikke er helt borte. Den påtroppende generasjonen er i større grad «tidsminoriteter» i samfunnet enn foreldregenerasjonen, fordi bondebefolkningen har blitt mindre. Over de to generasjonene ser det også ut til å ha skjedd en holdningsendring i samfunnet for øvrig, hvor den påtroppende generasjonen føler seg mer verdsatt av storsamfunnet, til tross for at inntektsmulighetene har blitt dårligere. Det ser også ut til at det å ha kårfolk på tunet er med på å muliggjøre den hektiske bondehverdagen. Det kommer også fram noen vesentlige forskjeller mellom å ha odel til en korngård i sentrale strøk og et husdyrbruk i ei fjellbygd. Kornproduksjon er lettere å kombinere med annet arbeid utenfor, og det ser også ut til at en motivasjon for å overta en eiendom i sentrale strøk er boligen i seg selv. Mulighetsrommet for å etablere tilleggsnæringer på gården ser også forskjellig ut på de to stedene. Fordi «bonden» fortsatt er en maskulin figur, er odelsjentene mer avhengige av at deres partner er med på overtakelsesprosjektet enn odelsguttene. Det ser også ut til at jentene motiveres mer av å beholde gården i familien enn guttene, som uttrykker en mer økonomisk/ praktisk holdning til overtakelsen. Som kvinnelig bonde kjenner man også mer på manglende velferdsordninger, særlig i forbindelse med svangerskap og barseltid. Teknologiske løsninger tas også opp som et forsøk på å bøte på dissonansen mellom samfunnets tidstabeller og landbrukets tidstabeller. Dette reiser igjen spørsmålet om det egentlig er mulig når bondeyrkets natur handler om å forvalte levende planter og dyr. | |
