Høyere utdanning – en målestokk for «norskhet»?: En kvalitativ analyse av opplevd tilhørighet og identitetsforståelse blant norskfødte etterkommere av innvandrere
Master thesis

View/ Open
Date
2022-06-15Metadata
Show full item recordCollections
- Master theses [61]
Abstract
Denne oppgaven undersøker opplevelser av tilhørighet og forståelse av egen identitet hos norskfødte etterkommere av innvandrere med etnisk minoritetsbakgrunn og foreldre med innvandrerbakgrunn fra det globale sør. Dette innebærer å undersøke hvor og blant hvem etterkommere føler seg hjemme, hvilke grupper av mennesker de identifiserer seg med og hvilke nasjonalitet(er) de identifiserer seg som. Oppgaven har hovedsakelig hatt som hensikt å undersøke relasjonen mellom etterkommeres tilhørighetsopplevelser og måten de forstår sin egen identitet på, ved å fokusere på hvorvidt tilhørighetsopplevelser kan ha betydning for deres identitetsforståelse. I tillegg har dette blitt undersøkt i lys av den bredere norske samfunnskonteksten hvor en sterk velferdsstat og gratis utdanning tilrettelegger for oppadstigende sosial mobilitet og hvor mange etterkommere gjør det bra i det norske utdanningssystemet og arbeidslivet. Men også med et kritisk blikk på i hvor stor grad deltakelse i høyere utdanning og sosial mobilitet som en indikator for strukturell integrasjon vektlegges i den offentlige diskursen og i tidligere forskning. Problemstillingen undersøkes ved å gjennomføre fire digitale fokusgruppeintervjuer med norskfødte mannlige og kvinnelige etterkommere med ulik utdanningsbakgrunn i alderen 18-34, og utvalget består totalt av 14 informanter. Empirien analyseres ved bruk av Richard Jenkins (2008) sin teori «the internal-external dialectic of identification», Erving Goffman (1959, 1963) sitt teoretiske rammeverk om selvpresentasjon, inntryksstyring og stigma, og Nira Yuval-Davis (2006) sin teori “the politics of belonging”. Sistnevnte brukes som et teoretisk bakteppe for å forstå tilhørighet blant etterkommere ut i fra mer enn å bare «føle seg hjemme», men også i lys av større offentlige nasjonale og politiske diskurser hvor maktrelasjoner, grensetrekning og ekskluderingsmekanismer er sentralt. Studien finner at etterkommere av innvandrere i stor grad opplever at andre eksternt definerer dem og tilskriver dem en identitet som ikke-norsk både i konkrete situasjoner og i den offentlige diskursen, og at dette har har betydning for deres identitetsforståelse ved at de enten stiller spørsmål rundt sin egen identitet eller ikke forstår seg selv som norsk. I disse beskrivelsene identifiseres betydningen av fenotype og lokale kontekster som sentrale. Videre viser empirien at høyere utdanning fremstår som betydningsfult ved at det knyttes til integrering og norskhet, og dermed kan forstås som en form for potensiell tilhørighetsnøkkel til det norske. Dette fremstår imidlertid som et resultat av informantenes opplevelser av ekstern tilskrivelse, og ut i fra en oppfatning om at innvandrere og etterkommere i den offentlige diskursen ansees som mer norske og integrerte dersom de har høyere utdanning. Til slutt finner jeg at informantene på ulike måter håndterer ekstern tilskrivelse gjennom å tilpasse seg «det norske», men også gjennom ulike former for motstand mot det å bli definert av andre.