| dc.description.abstract | Inntil for omtrent tretti år siden var apotekene et «lukket» system som hadde som mål å sørge for legemiddelforsyning til befolkningen. Kunden måtte levere resept fra seg i reseptmottaket og komme tilbake seinere for avhenting. Ved ekstra hast, var det mulig å vente på stedet, «cito-resept» eller «cito-ekspedisjon». Farmasøytenes viktigste oppgaver var kontrollarbeid, råvarekontroll, forsvarlig legemiddelproduksjon, legemiddelkontroll og reseptkontroll. Etter hvert ble apotekene åpnere for innsyn fra skranken, slik at kundene kunne følge med på hva som foregikk. Seinere, da apotek med selvvalg ble vanlige i Norge på 1980-tallet og videre, kunne kundene selv både se og plukke fra vareutvalget. Direktereseptur dukket opp på slutten av 1980-tallet. Farmasøytene fant etter hvert sin plass i direkteresepturen og fikk der møte kundene ansikt til ansikt. Målet var å kunne yte en sikker og tilfredsstillende kundebehandling. Produksjon i apotek ble begrenset til magistrell produksjon og noen velværeprodukter. Apotekmonopolet ble opphevet da Apotekloven 2001 trådte i kraft. Kjedeetablering fikk sterk vind i seilene og medførte en betydelig økning i antall apotek rundt omkring landet. Strammere styring over kvalitetssystemer og bransjestandarder for apotek ble innført. All slags produksjon forsvant fra apotek og arealet ble omdisponert til hovedsakelig lager, direktereseptur, selvvalg (publikumsarealet), informasjonsrom, lunsjrom og garderobe. Apotekfarmasøyter har fått legemiddelinformasjon og veiledning til kunder og kontroll av resepter som hovedarbeidsoppgaver. Det eneste som minner om det gamle apotekhåndverket er utblanding av antibiotikamiksturer. | |
