Sustainability here and now : The governance of urban transformation in Oslo and Addis Ababa

Abstract

For at det skal være mulig å handle opp mot klimaendringer, må problemet ses som relevant for beslutningene som tas her og nå. Tradisjonelt sett har klimaendringer blitt rammet in som et globalt problem i fjern fremtid. I samfunnsgeografien har den relasjonelle tenkingen artikulert klimapolitikken på lokalt og regionalt nivå og slik løftet frem og kontekstualisert politiske praksiser som lokalt og organisatorisk situerte. Når det gjelder tidsaspektet, derimot, er klimaendringer fremdeles rammet inn som et abstrakt spørsmål i en fjern fremtid. Videre har toneangivende retninger innen forskningen på bærekraftsomstilling generelt ansett sosiale systemer som avgrensede og sammenhengende, noe som utvisker betydningen av geografiske relasjoner og lokalt handlingsrom.

Denne avhandlingen tar for seg forskningsspørsmålet: «Hvordan gjør lokale aktører det mulig å agere opp mot klimaendringer her og nå?» Den utvikler et analytisk rammeverk for å analysere lokale aktørers praktiske arbeid med å handle lokalt og i nåtid. Gjennom flerlokalisert, kvalitativt feltarbeid som undersøker bærekraftig mobilitet og klimaplanlegging i Oslo, Norge og Addis Abeba, Etiopia, viser avhandlingen at vellykket klimapolitikk avhenger av (a) aktørenes evne til å oversette ideer og ressurser som er fjerne i tid og rom til umiddelbart relevante handlingspunkter, og (b) lokale aktørers kapasitet til å koordinere initiativ, institusjoner, og ressurser og dermed skape sammenheng og kontinuitet i omstillingsinitiativer.

I avhandlingen konseptualiseres dette arbeidet som relasjonell mobilisering av omstilling. Fremfor å implementere globale løsninger og avtaler ovenfra og ned, fremhever dette perspektivet lokalt forankrede praksiser som mobiliserer og oversetter endring mellom og innenfor steder og skalaer ved å artikulere, skape sammenheng mellom, og forhandle omstillingsveier og holde dem ved like over tid. Slik setter avhandlingen analytisk fokus på praksisene som kan gjøre bærekraft relevant her og nå.

Avhandlingen består av fem artikler. Den første artikkelen tar for seg relasjonelle perspektiver på urbanisering i lys av Parisavtalen og identifiserer muligheter for raske endringer i styresett, infrastruktur, og hverdagsliv. De neste fire artiklene utvikler perspektivet på endring som relasjonell mobilisering i fire dimensjoner, med fokus på relasjonelle forhold mellom steder (artikkel 2), innenfor geografiske kontekster (artikkel 3), mellom tidshorisonter (artikkel 4) og innenfor den tilblivende nåtid (artikkel 5). Et viktig forskningsbidrag i denne avhandlingen er således å systematisk knytte sammen romlige og tidsmessige dimensjoner i analysen av bærekraftsomstillingens geografi.

Avhandlingen når følgende konklusjoner: For det første at artikulering av lokalt ansvar krever aktivt arbeid for å oversette fjerntliggende ideer og ressurser i både tid og rom. For det andre at aktører lykkes med bærekraftsendring gjennom aktivt arbeid for å skape sammenhenger mellom tiltak innenfor og mellom fragmenterte bylandskap. For det tredje at relasjonalitet i tid og rom skapes aktivt gjennom lokalt arbeid forankret i bestemte steder og materielle kontekster. Ved å analysere omstillingens relasjonelle fotarbeid – nemlig praksisene som aktualiserer det fremtidige i nåtiden og skaper sammenheng i bærekraftsløsninger – viser avhandlingen at bærekraftsinitiativer alltid vil være kontekstuelle og pragmatiske. Når bærekraftsinitiativer utvikles med en økende forståelse av at det haster, kan dette perspektivet både åpne opp nye handlingsrom og muliggjøre kritisk analyse av foreslåtte løsninger og politikk.

To act on climate, we need to establish its relevance for decisions here and now. Climate change has traditionally been constructed as a global problem concerning the long-term future. Relational thinking in geography has articulated the local and regional levels of climate governance, hence foregrounding the practices through which the climate is situated in concrete local and organisational contexts. However, in time climate change has largely remained an abstract issue concerning the far future. Moreover, dominant approaches to sustainability transition and transformation generally treat societal systems as bounded and coherent, which blurs the role of geographical interconnectivity and local agency.

Examining the main research question “How do local actors make climate change actionable here and now?”, this thesis develops an analytical framework to assess the practices of local actors to make climate change actionable locally and in the present. Based on multi-sited qualitative fieldwork examining sustainable mobility projects and strategic climate governance in Oslo, Norway, and Addis Ababa, Ethiopia, it shows that succeeding with climate governance depends on (a) the ability of situated actors to translate spatially and temporally distant ideas and resources to make them immediately relevant, and (b) the capacity of local actors to align and coordinate initiatives, institutions and resources, thereby cohering and routinising transformation.

In this thesis, this work is conceptualised as the relational mobilisation of transformation. Rather than the top-down implementation of global agreements and solutions, this perspective highlights the locally situated but spatially interconnected work involved in mobilising and translating transformation across and within contexts and scales: both in articulating, aligning, and negotiating pathways and in sustaining them over time. As such, the perspective of relational mobilisation brings analytical attention to the practices through which sustainability might be made relevant here and now.

This thesis consists of five papers. The first paper reviews relational perspectives on urbanisation in light of the Paris Agreement, identifying opportunities for rapid transformation in the spheres of governance, infrastructure, and everyday life. The next four papers develop the perspective of transformation as relational mobilisation in four dimensions, respectively focusing on the role of relations across places (Paper 2), within geographical contexts (Paper 3), across time horizons (Paper 4) and within the emerging present (Paper 5). Therefore, a core contribution of this thesis is to systematically bring together spatial and temporal dimensions in the analysis of the geographies of sustainability transformation.

This thesis provides the following conclusions: First, that articulating local responsibility requires active efforts of translation of distant ideas and resources in space as well as in time. Second, that situated actors accomplish sustainability transformations through active efforts of cohering in and across fragmented urban domains. Third, that spatial and temporal relationality is actively produced through local work which is grounded in particular places and material settings. By examining the relational footwork of transformation – namely the practices through which the distant is made present and sustainability pathways are cohered – this thesis shows that sustainability interventions will always be contextual and pragmatic. As pathways to sustainability are developed with increasing urgency, this perspective may both open up new spaces for agency and intervention and allow for critical assessment of proposed policies and solutions.