| dc.description.abstract | Oppgaven tar for seg spesifikasjonskravet ved bevistilgang i sivile saker. Det foretas en gjennomgang av hvordan spesifikasjonskravet skal forstås både i de tilfeller der en part begjærer om tilgang til bevis utenfor, og under en rettssak. Det skilles dermed mellom bevistilgang utenfor rettssak etter tvisteloven kapittel 28, og bevistilgang under rettssak etter kapittel 26. For at tvisteloven skal oppnå sitt overordnede formål om at den enkelte skal få håndhevet sine rettigheter og løst sine tvister, har det vært sentralt å fremme målsetningen om generelt materielt riktige avgjørelser ved utformingen av loven. Et virkemiddel for å få realisert dette, har vært å utvide rekvirentens adgang til å begjære tilgang til bevis, og her har bearbeiding av spesifikasjonskravet vært sentral. Det konkluderes med at det ikke er nødvendigvis kurant å vurdere spesifikasjonskravet. Det er mange konkrete og overordnede hensyn dette vilkåret skal ivareta. Det gjenstår fortsatt en uklarhet i samspillet mellom anvendelsen av spesifikasjonskravet etter § 26-6 første og annet ledd. Når det gjelder spesifikasjonskravet ved bevissikring, har lovgiver på mange måter abdisert sitt embete om å veilede på dette punkt. Riktignok har Høyesterett bidratt med å legge føringer her, men rent rettskildemessig skulle dette helst vært en del av en begrunnelse som var avgjørende for saken. For at regler om bevistilgang faktisk skal realisere sitt mål om å fremme materielt riktige avgjørelser, har spesifikasjonskravet fremdeles ytterligere behov for avklaring, slik at det kan bli enkelt og effektivt å vurdere | |
