Forvaltningens adgang til å ilegge overtredelsesgebyr mot foretak på objektivt grunnlag.

Abstract

Avhandlingen tar sikte på å besvare problemstillingen om administrativ ileggelse av overtredelsesgebyr mot foretak på objektivt grunnlag er i strid med uskyldspresumsjonen etter EMK art. 6 nr. 2. Høyesterett innfortolket et skyldkrav i straffeloven § 27 om foretaksstraff, på bakgrunn av en tolkning av G.I.E.M. S.R.L. v. Italy, EMK art. 6 nr. 2 og EMK art. 7, jf. HR-2021-797-A. Høyesterett utleder dette fra et krav om en «mental link» mellom overtrederen og overtredelsen, i betydningen «an element of liability». G.I.E.M. gjelder tredjepartsansvar, og EMD kom til at et slikt ansvar ikke utgjør en tilstrekkelig ansvarsforbindelse mellom overtrederen og overtredelsen. Storkammerdommen handlet ikke om objektivt straffansvar. Det er gode grunner for å stille spørsmål ved Høyesterett sin rettsanvendelse. Høyesteretts slutning er ikke i overenstemmelse med langvarig og samstemt EMD-praksis, før og etter G.I.E.M., som åpner for ulike former for objektivert straffansvar innenfor en forholdsmessighetsstandard. Hvordan håndtere overoppfylling av EMK fra Høyesterett? Hvilken prejudikatsverdi og overføringsverdi har høyesterettsdommen overfor overtredelsesgebyr? Er et tilnærmet objektivt ansvar, med unntak for force majeure og hendelige uhell etter regelen i forvaltningsloven § 46, i strid med EMK art. 6 nr. 2?