Passnekt etter passloven

Abstract

Den klare hovedregelen er at alle identifiserte norske statsborgere har rett på pass. Personer som er «alvorlig sinnslidende» eller «psykisk utviklingshemmet» og «ikke i stand til å ta vare på seg selv i utlandet», kan likevel nektes pass der det foreligger dokumentasjon fra helsevesenet på at vilkårene er oppfylt. Mengden psykiatrioppdrag har fordoblet seg siden 2016, hvilket betyr at adgangen for passnekt for en bestemt gruppe er en økende problemstilling. Helsepersonelloven åpner likevel opp for at politiet selv kan be om utlevering av helsevesenets vurdering av passloven § 5 (3) d der det er «nødvendig for å forhindre alvorlig skade». Videre skal politiet vurdere hvilken betydning pass har for søkeren, og retten på familieliv står sterkt, og skal tas med når politiet skal vurdere passnekt. Politiet er uansett bundet av misbrukslæren og menneskerettslige rammer. Sterke samfunnsmessige hensyn kan likevel trumfe retten på fri bevegelighet. Politiet er avhengig av dokumentasjon fra helsevesenet for å vurdere om vilkårene for nekt er oppfylt, hvilket setter utredningsplikten under press. ID-kortloven åpner for at personer i dag kan omgå regelverket å forlate landet, selv om de oppfyller vilkårene for å få nekt på pass etter § 5 (3) bokstav d. Formålet, som er å forhindre at personer som ikke er i stand til å ta vare på seg selv, forlater landet, er derfor ikke ivaretatt tilstrekkelig. Det kan diskuteres om formålsbetraktninger og harmoni medfører nekt av ID-kort med reiserett, der passloven § 5 (3) bokstav d er oppfylt. Derimot vil en slik løsning være i strid med legalitetsprinsippet, som kommer inn med styrke, da nekt av reisedokumenter innebærer en begrensning i retten til å forlate landet. For å oppsummere står retten til pass sterkt, og det må foreligge tungtveiende grunner for at en skal nektes pass etter gjeldende rett, men det finnes smutthull i ID-kortloven som gjør at de tungtveiende grunnene ikke ivaretas.