Ulovlighetsoppfølging jf. plan- og bygningsloven kapittel 32 – Stiller loven krav til forholdsmessighet når pålegg om retting er eneste aktuelle reaksjon?

Abstract

Masteroppgaven handler om kommunens ulovlighetsoppfølging i medhold av plan- og bygningsloven av 2008. Temaet er kommunens rett og plikt til å forfølge ulovlige byggetiltak, dersom det må legges til grunn at pålegg om retting ikke er forholdsmessig. Problemstillingen er om kommunen i noen tilfeller må unnlate å gi pålegg om retting jf. § 32-3, fordi reaksjonen «skal stå i rimelig forhold til ulovligheten» jf. § 32-10 første ledd, til tross for at kommunen «skal forfølge overtredelser», jf. § 32-1 første ledd. Forholdsmessighetsstandarden tolkes i lys av alminnelig forvaltningsrett og EMK. Før en samlet konklusjon gjøres det et metodisk poeng ut av å behandles disse rettskildene separat, hvilket innebærer at masteroppgaven er egnet til å vise både grunnlaget for slutninger fra de ulike rettskildene og hvordan rettskildene spiller sammen.

Konklusjonen er at plan- og bygningsloven stiller et visst krav til at pålegg om retting som eneste aktuell reaksjon må være forholdsmessig, jf. § 32-10 første ledd. Med særlig vekt på uttalelser i forarbeidene og Høyesterettsdommen inntatt i Rt-2002-209 (Sæther-dommen) må bestemmelsen likevel tolkes noe innskrenkende, slik at pålegg om retting som eneste aktuelle reaksjon ikke må være fullstendig forholdsmessig. Jeg konkluderer med at vilkåret «rimelig i forhold til» er lagt innenfor rammene av forvaltnings skjønn, likevel slik at rammen er snevrere enn på andre forvaltningsområder, fordi terskelen i urimelighetsbegrensningen er strengere, jf. § 32-10 første ledd, jf. Sæther-dommen. Det lovfestede kravet til forholdsmessighet har derfor selvstendig betydning, utover at forvaltningsvedtak generelt ikke kan være sterkt urimelige. Den modifiserte terskelen er samtidig i tråd med EMK og ivaretar hensynet til borgerens rettssikkerhet. Konklusjonen innebærer at kommunen må unnlate å gi pålegg om retting, dersom det ikke er «rimelig i forhold til ulovligheten», til tross for plikten til å forfølge overtredelser jf. §§ 32-3 jf. 32-10 første ledd og § 32-1.

The Master's thesis addresses orders of demolition of buildings in accordance with the Planning and Building Act of 2008. The theme revolves around the municipality's right and obligation to pursue illegal construction measures if it is assumed that an order for correction is not proportionate. The issue is whether, in some cases, the municipality must refrain from issuing orders for correction under § 32-3 because the reaction "shall be in reasonable proportion to the unlawfulness" according to § 32-10, even though the municipality "shall pursue violations" according to § 32-1. The proportionality standard is interpreted in the light of general administrative law and the European Convention on Human Rights (ECHR). Before reaching a comprehensive conclusion, a methodological point is made of treating these legal sources separately, which leads to the master's thesis being suitable for demonstrating both the basis for conclusions from the various legal sources and how these sources interact.

The conclusion is that the Planning and Building Act imposes a certain requirement that orders for correction, as the sole applicable reaction, must be proportionate, as per § 32-10. With particular emphasis on statements in the preparatory works and The Supreme Court judgement included in Rt-2002-209 (Sæther judgment), the provision must nevertheless be interpreted somewhat restrictively, so that orders for correction as the sole applicable reaction must not be entirely proportionate. I conclude that the requirement of "reasonable in relation to" is within the framework of administrative discretion, albeit with a narrower scope than in other administrative areas because the threshold in the unreasonableness limitation is stricter, according to § 32-10, cf. the Sæther judgment. The requirement for proportionality therefore has independent significance, beyond the general principle that administrative decisions cannot be highly unreasonable. The modified threshold is also in line with the ECHR and safeguards the citizen's legal rights. The conclusion implies that the municipality must refrain from issuing orders for correction if it is not "reasonable in relation to the unlawfulness," despite the obligation to pursue violations under §§ 32-3, 32-10, and § 32-1. (The translation has been done with the assistance of ChatGPT.)