Concealment, Credibility and the Construction of the Sexual Minority Refugee
Doctoral thesis
View/ Open
Date
2024-06-06Metadata
Show full item recordCollections
- Faculty of Law [2626]
Abstract
I denne avhandlingen kobles to av de sentrale debattene angående rett til flyktningstatus på grunnlag av seksuell orientering: spørsmålet om «hemmelighold» og spørsmålet om «troverdighet». Historisk sett har en av de største utfordringene for seksuelle minoriteter som søker om internasjonal beskyttelse, vært den utbredte oppfatningen om at skeive asylsøkere kan pålegges å skjule sin seksuelle orientering for å unngå forfølgelse i hjemlandet. I løpet av de siste tiårene har det funnet sted en stadig økende anerkjennelse av at krav om flyktningstatus ikke kan avvises på grunnlag av at det forventes eller kreves at seksuelle minoriteter skal oppføre seg «diskré» ved en retur til hjemlandet.
Avvisningen av «diskresjonskravet» har blitt beskrevet som et fundamentalt vendepunkt i flyktningretten, og har blitt ansett som en anerkjennelse av at seksuelle minoriteter har krav på samme nivå av beskyttelse mot forfølgelse som andre grupper flyktninger. Samtidig har «diskresjonstankegang» vist seg å være et tilpasningsdyktig og seiglivet fenomen. Selv om antakelsen om at man normativt sett kan kreve at seksuelle minoriteter skal skjule sin seksuelle orientering har blitt avvist, har spørsmålet om hemmelighold fortsatt å dukke opp i vurderingen av seksualitetsbaserte asylsaker, ofte omformulert som et faktisk spørsmål om hvorvidt det er sannsynlig at søkeren vil velge å oppføre seg «diskré» ved en eventuell retur til hjemlandet. Dette gjør at enkelte forskere innenfor flyktningretten har beskrevet spørsmålet om hemmelighold som et «virus» som enkelt tilpasser seg vaksiner ved å mutere.
I takt med den økende konsensusen om at det ikke kan kreves at asylsøkere skal skjule sin seksuelle orientering, viser forskning i tillegg at det har skjedd et skifte i vurderingen av seksualitetsbaserte asylsaker «fra diskresjon til mistro». Med andre ord: mens krav om flyktningstatus fra seksuelle minoriteter tidligere ofte ble avvist på grunnlag av at de kunne unngå forfølgelse ved å avstå fra åpent å uttrykke sin seksuelle orientering, blir slike krav nå i stedet avvist fordi søkerens anførte seksuelle orientering ikke anses for å være troverdig.
Med dette bakteppet foretar jeg en kritisk vurdering av hvordan forståelsen av retten til flyktningstatus på grunnlag av seksuell orientering har utviklet seg i løpet av de siste årene. Dette vil bli gjort i form av en juridisk diskursanalyse. Målet med analysen er å undersøke hvordan forståelsen av den skeive flyktningen har endret seg som en følge av avvisningen av «diskresjonskravet». Ved hjelp av skeiv teori og analyser av såkalt homonasjonalisme, undersøker jeg hvordan oppfatningen av at flyktningretten beskytter retten til å leve ut en iboende seksuell identitet «fritt og åpent» i praksis avgrenser både hvem den troverdige skeive asylsøkeren er, og «hva slags» troverdige skeive asylsøkere som har krav på flyktningstatus.
Avhandlingen består av to hoveddeler. I del II analyserer jeg hvordan et normativt krav om hemmelighold ble introdusert, formulert og til slutt avvist i seksualitetsbaserte asylsaker. Ved å bruke den britiske Høyesterettsdommen HJ (Iran) & HT (Kamerun) som et eksempel, ser jeg nærmere på hvilke konsekvenser avvisningen av «diskresjonskravet» kan sies å ha hatt, både for spørsmålet om hemmelighold og for vurderingen av hvem som anses som en troverdig, skeiv asylsøker. I del III skifter jeg fokus fra det generelle til det spesielle, og analyserer hvilken betydning spørsmålene om hemmelighold og troverdighet har hatt i en nasjonal kontekst gjennom en saksgjennomgang av seksualitetsbaserte asylsaker fra Norge.
Samlet sett kan avvisningen av kravet om at seksuelle minoriteter skal «holde seg i skapet» for å unngå forfølgelse i sine hjemland beskrives som en positiv utvikling innenfor flyktningretten. Samtidig er en av de sentrale funnene i avhandlingen at forståelsen av seksuell orientering som en fundamental og iboende del av personers identitet, som man har rett til å leve ut åpent i den offentlige sfæren, i praksis resultert i at den tidligere «diskresjonstankegangen» har blitt snudd på hodet. Der det tidligere ble forventet at seksuelle minoriteter skulle skjule sin seksuelle orientering, forventes det nå i økende grad at denne gruppen skal være «åpne» for å ha rett til beskyttelse. Dermed kan det argumenteres med at man i seksualitetsbaserte asylsaker har gått fra en «usynlighetsnorm» til en «synlighetsnorm». In the present dissertation, I seek to connect to two of the major debates concerning the right to refugee status based on sexual orientation in recent years – namely, the debate on “discretion” and the debate on “disbelief.” A central challenge for sexual minorities seeking international protection has been the widespread assumption that such claimants could be required to conceal their sexual orientation to avoid triggering persecution upon a returning to their country of origin. Over the past decades, there has been a notable shift in rejecting this notion, and a growing consensus has emerged that sexual minorities cannot be denied refugee status on the basis that they should behave “discreetly.”
The abolishment of this so-called “discretion” requirement has been celebrated as a fundamental shift in refugee law, recognising that sexual minorities are entitled to the same level of protection against persecution as other categories of refugee claimants. However, “discretion reasoning” has proven to be an adaptable and persistent phenomenon. Although the notion that sexual minorities can be (normatively) required to conceal themselves in their country of origin has been repeatedly rebuffed, the issue of concealment has continued to re-appear in the adjudication of sexuality-based claims, often reframed as a factual question of whether it is likely that a claimant will choose to behave “discreetly” if returned to their country of origin. This has caused some refugee law scholars to describe the issue of concealment as a “virus” that easily deals with vaccines by mutating.
Following the growing consensus that sexual minorities cannot be required to conceal their sexual orientation, research from various receiving countries moreover indicate that there has been a shift in the assessment of sexuality-based claims “from discretion to disbelief.” In other words, where claimants were previously often denied refugee status on the basis that they could avoid persecution by refraining from openly expressing their sexual orientation, claims for refugee status are now instead being rejected due to the claimant’s stated sexual orientation being found to lack credibility.
In light of this context, the present study seeks to critical examine the development within sexuality-based claims through legal discourse analysis. The primary objective of the analysis is to consider how the concept of the sexual minority refugee is constructed within refugee law in the wake of the rejection of the normative “discretion” requirement. Drawing on insights from queer theory and homonationalist analyses, I will consider how the notion that refugee law protects the right to live out one’s inherent sexual identity “freely and openly” in practic circumscribe both who qualifies as a credible sexual minority claimant and for what forms of expressions of sexual orientation that merits refugee status.
The dissertation is divieded in two main parts. In part II, I analyse the introduction, formulation, and eventual rejection of a normative “discretion” requirement in sexuality-based refugee claims. Using the seminal judgment HJ (Iran) & HT (Cameroon) from the British Supreme Court as an example, I explore the discursive implications of abolishing of the “duty to be discreet”. This includes examining the impact of the judgment for the concept of concealment, as well as for the evaluation of who qualifies as a credible sexual minority person. In part III, I shift the attention from the general to the specific, analysing how the issues of concealment and credibility has played out in a local context, through a case study of the interpretation of sexualitybased claims in Norwegian refugee law.
Overall, the acknowledgement that sexual minorities cannot be expected to “stay in the closet” to avoid persecution in the country of origin has arguably constituted a positive development. However, a key finding of the dissertation is that the reconfiguration of sexual orientation into a fundamental and inherent aspect of identity, which claimants are entitled to live out openly in the public sphere, has effectively inverted the “discretion” requirement. Where claimants were previously required to conceal their sexual orientation, the interpretation of sexuality-based claims now appears to be shifting towards an obligation of being “out”– thereby going from a “norm of invisibility” to a “norm of visibility.”
Description
Postponed access: the file will be accessible after 2024-12-06