Humor som brubyggjar: Rolla til humor i relasjonar mellom musikkterapeut og bebuarar på demensavdeling

Abstract

Denne studien utforskar kva verknad humor har på relasjonen mellom musikkterapeut og bebuarar på demensavdeling, basert på forskaren sine praksiserfaringar. Datamaterialet som utgjer grunnlaget for analysen er feltnotat og lydopptak samla inn gjennom ein deltakande observasjon av musikkterapiøkter forskaren sjølv gjennomførte med fem bebuarar på ei demensavdeling. Situasjonane som har blitt analysert har vore humoristiske situasjonar som oppstod under musikkterapiøktene, der forskaren i analyseprosessen har prøvd å tolke korleis desse situasjonane oppstod, kven som nytta humor og kva rolle humoren hadde i situasjonane.

Problemstillinga i masteroppgåva handlar om kva verknad humor har i relasjonsbygging med bebuarar på ei demensavdeling. Det teoretiske rammeverket består av personsentrert omsorg frå eit relasjonelt musikkterapiperspektiv, med eit overordna fokus på identitet, tryggleik og mogleikar, samt teoriar om bruk av humor i musikkterapi. Studien identifiserer fire ulike funksjonar humor har i relasjonsbygging: humor som ein bekreftande faktor, humor som ein fasilitator for spontanitet, humor i felles opplevingar og handlingsrom i humor. Diskusjonen knyt desse funksjonane til korleis humor kan danne ein arena for tryggleik og meistring, jamne ut maktbalansen mellom klient og terapeut, og korleis mogleikane og handlingsrommet som humor tilbyr er relevant for relasjonsbygging. Funna, sett i samanheng med teoretiske rammeverket, viser at humor er ein viktig, men ofte oversett del av musikkterapi, og fungerer som ein brubyggjar i relasjonen.

This study explores the impact of humor on the relationship between music therapist and residents in a dementia care unit, based on the researcher's experience. The data that forms the basis of the analysis are field notes and audio recordings collected through participant observation of music therapy sessions that the researcher themself conducted with five residents of a dementia care unit. The analyzed situations were humorous incidents that occurred during the music therapy sessions, where the researcher attempted to interpret how these situations arose, who used humor, and the role humor played in the situations.

The research question of the master's thesis focuses on the effect of humor on relationship building with residents in a dementia care unit. The theoretical framework consists of person-centered care from a relational music therapy perspective, with a primary focus on identity, safety, and possibilities, as well as theories on the use of humor in music therapy. The study identifies four different functions of humor in relationship building: humor as a confirming factor, humor as a facilitator of spontaneity, humor in shared experiences, and space for action in humor. The discussion links these functions to how humor can create an arena for safety and empowerment, equalize the power balance between client and therapist, and how the opportunities and possibilities that humor offers are relevant for relationship building. The findings, in conjunction with the theoretical framework, demonstrate that humor is an important but often overlooked part of music therapy and serves as a bridge-builder in the relationship.