Modernismen sin natur – Ei utforsking av den litterære modernismen med nihilismen som idéhistorisk bakteppe, med lesingar av tre tredikt

Abstract

Denne oppgåva er ei undersøking av den litterære modernismen. Ho tilbyr ei idéhistorisk forankring av epoken, framfor ei realhistorisk. For å gjera det knyter eg norsk og internasjonal teori om epoken til Nietzsche sitt nihilisme-omgrep, og viser relevansen det har ved å lesa tre dikt med tre som hovudmotiv.

Oppgåva vier mykje tid undersøking og drøfting av litteraturhistorisk og idéhistorisk teori, om modernismen sitt omfang, form, språk – og om nihilisme som krise, og vitalismen som ein måte å løysa denne krisa på. I analysedelen står Henrik Wergeland sitt dikt, «Til Foraaret», som representant for romantikken sin naturlyrikk, som høgjar naturen til ein guddommeleg status. Det blir sett opp mot to dikt som står som døme på modernismen sin naturlyrikken i modernismen. Det fyrste er «Træet» av Sigbjørn Obstfelder, som oser av meiningstap, det andre er «Lauvtreet» av Kristofer Uppdal, som stråler av livskraft.

Me ser at naturen i romantikken er knytt til det heilage og det evige. I den modernistiske poesien har ikkje naturen dette bandet til æva eller Gud. Dette knyter eg til Gud sin død – tapet av dei høgaste verdiane. Dette kan leia til kunst der livet står fram som vondt og håplaust, og der verda står fram som meiningslaus, som i «Træet». Det kan òg leia til kunst der livskreftene og det verdslege livet er sett på pidestallen Gud før stod på, som i «Lauvtreet».

Undersøkinga av naturlyrikken viser altså at det særmerkte med den modernistiske epoken er at han forheld seg til nihilisme. Og det er ikkje koss han gjer det, men at han må gjera det, som gjer modernisme til modernisme.

This thesis is an examination of literary modernism, and an attempt to understand it through the lens of history of ideas. I offer an understanding of the period as intimately tied to nihilism, in Nietzsche’s sense. To explore this, I thoroughly survey and discuss Norwegian and international works on the scope, form and language of modernism, and on nihilism, its crisis, and vitalism, as an attempt to solve this crisis. To analyse this theory and its relevancy I present readings of three poems about trees, which all deal with the theme of death.

Henrik Wergeland’s «Til Foraaret» represents the romantic view of nature, where it is viewed as eternal, holy and godlike. It is contrasted by to distinctly different poems from the modernist tradition. Firstly, Sigbjørn Obstfelder’s “Træet”, which oozes of nihilism. Secondly, “Lauvtret” by Kristofer Uppdal, which beams of vitalism.

The examination shows that the romantic understanding of nature as tied to eternity and God is lost in modernism. I understand this as a symptom of what Nietzsche wrote about, when he declared that God was dead – the highest values have lost their values: “The aim is lacking; ‘why?’ finds no answer. » (Nietzsche 1968: 9). This loss of values can lead to art where the world looks valueless, and life looks meaningless, as in “Træet”. It can also lead to art where life itself is placed on the pedestal where God once stood, as in “Lauvtreet”.

My conclusion is that that the identifying character of modernism is that it deals with nihilism, and that it is not how, but that it must deal with this crisis which sets it apart from other literary periods.