Utsettelse av straff grunnet utilregnelighet? En analyse av terskelen for soningsutsettelse etter straffeprosessloven § 459 (1) første alternativ.

Abstract

Et stort antall domfelte har omfattende psykiske lidelser før de settes inn i fengselet. Likevel er det bare lovbrytere som er utilregnelig på handlingstidspunktet som frifinnes for straff. Domfelte som ikke har en sykdom som er avgjørende for utilregnelighet, eller som først blir utilregnelig etter handlingstiden, straffes, uavhengig av sykdommens alvorlighet. Sykdommen vil da følge domfelte også under fengselsoppholdet, og må behandles under fengslingen. Samtidig er bruken av isolasjon, og det manglende helsetilbudet til gruppen, kritisert. I flere rapporter er det videre dokumentert en utilstrekkelig ivaretakelse av menneskerettighetene til de alvorlig psykisk syke innsatte. En stor utfordring er da hvordan vi bedre kan ivareta psykisk syke domfelte.

En mulighet for de sykeste domfelte er soningsutsettelse etter straffeprosessloven § 459 (1) første alternativ. Reglen gir domfelte rett til å utsette gjennomføringen av straffen grunnet alvorlig psykisk sykdom som oppstår før soningen er påbegynt. Hvilke tilstander som gir domfelte rett på utsettelse, er likevel uklart. Tidligere var det lagt til grunn at soningsutsettelsesregelen skulle forstås likt som innholdet i det strafferettslige utilregnelighetsvilkåret «psykotisk». I dag har regelen fortsatt en kobling til straffeloven § 20, men utilregnelighetsregelen består ikke lenger av ett, men to vilkår, og domstolen skal avgjøre hvem som er tilregnelig etter en skjønnsmessig helhetsvurdering.

Koblingen til § 459 ser ut til å innebære at domstolen får et tilsvarende skjønn ved avgjørelsen av hvem som er for syk til å sone fengselsstraffen. Det nærmere innholdet i disse vurderingene er likevel usikkert, og ikke avklart i rettskildene. Skal innholdet i vurderingene være helt likt, eller er det bare deler av vurderingene som skal samsvare? Og i så fall, hvilke elementer? Lovendringen er kritisert, og Frøberg har pekt på at lovgiver neppe kan ha tenkt gjennom konsekvensene av lovendringen for koblingen mellom straffeprosessloven § 459 første ledd og straffeloven § 20 annet ledd bokstav b, før lovendringen ble vedtatt.12 Kritikken og uklarheten medfører et behov for å avklare soningsutsettelsesregelen.