Liminality and transformation : Narrative studies of medical students' and educators' identity processes

Abstract

Medisinsk praksis er dominert av det biomedisinske perspektivet, med prioritering av undersøkelse, diagnostisering og behandling, samtidig som det legges stor vekt på objektiv informasjon. For å styrke medisinens evne til å bedre pasienters helse, argumenterer det fortolkende perspektivet for et sterkere fokus på subjektiv informasjon, som omfatter sosiale, psykologiske og atferdsmessige aspekter ved sykdom. Ved å plassere personers i medisinens sentrum kan terapeutiske allianser styrkes, det kan identifiseres skreddersydde løsninger for pasienters funksjonstap, og medisinens helbredende potensiale kan bli større.

Hvordan leger løser medisinske oppgaver og møter pasienter er vevd sammen med deres profesjonelle identitet. Overgangen fra et biomedisinsk perspektiv til et fortolkende perspektiv kan være utfordrende for leger, fordi nåværende forståelse ikke bare handler om kunnskap, men angår hvem de er som leger og hvilke krav de stiller til egen yrkesutøvelse. Å transformere identitet kan oppleves som problematisk, forvirrende og uklart, og kan være ledsaget av motstand og identitetskonflikt. Motstand mot å utvide det biomedisinske paradigmet kan forstås som et rasjonelt forsvar av profesjonell verdighet og selvforståelse.

Målet med denne studien er å utforske medisinstudenters og legers identitetsutvikling når de involveres i utdanningssituasjoner som inviterer til å bevege seg fra et biomedisinsk mot et fortolkende perspektiv. Datamaterialet består av reflekterende essays fra medisinstudenter og intervjuer med leger som fungerer som mentorer. Med bruk av narrativ analyse blir legers identitetsdannelse sett på i to stadier, i den initielle overgangen fra lekperson til profesjonell og i den erfarne legens overgang fra kliniker til mentor for studenter. Dette gir en bred innsikt i innlæringen av det fortolkende perspektivet, både når det er samsvar og når det er potensiell konflikt med tidligere forståelse.

Resultatene indikerer at medisinstudenter kan flette sammen personlige narrativer og profesjonelle idealer gjennom sin identitetsutvikling, og derved etablere et personsentrert perspektiv på legegjerningen, hvor en dypere forbindelse med pasienter forankres i refleksjon om egne eksistensielle utfordringer. På samme måte kan mentorer etablere forbindelse med studentene ved å forstå deres personlige behov samtidig som de reflekterer over sin egen erfaring og profesjonelle identitetsdannelse. Å skape støttende og trygge sosiale miljøer er avgjørende for å muliggjøre transformasjon av identitet. Denne studien argumenterer for at å utvikle seg som lege er en personlig identitetsendring som kan være preget av emosjonelle, forvirrende, usikre og tvetydige opplevelser.

For å styrke forståelsen av hva det betyr å være lege, foreslås en ny definisjon av identitet: Identitet omfavner hvordan individer på dynamisk, utviklende, og mangefasettert måte oppfatter, opplever og emosjonelt engasjerer seg i seg selv, verden, og deres rolle i verden. Når det planlegges utdanningsstøtte for medisinstudenter og leger ligger det betydelig potensiale i å fokusere på å utvikle en person-sentrert kultur. Det må skapes rom for mangfoldige fortellinger om å være lege på sin måte, slik at medisinstudenter og leger kan bli seg selv fremfor å bli en del av det som allerede er.

Medical practice is dominated by the biomedical perspective, prioritising examination, diagnosis, and treatment while strongly emphasising objective information. To enhance medicine’s capacity for promoting patients’ well-being, person-centered medicine complies with an interpretive perspective that includes subjective information, encompassing the social, psychological, and behavioural elements of being sick. Placing persons at the center of medicine can fortify therapeutic alliances, enable tailored solutions for patients’ impaired function, and elevate the healing potential of medicine.

How doctors solve their medical tasks and encounter patients is intertwined with their professional identity. Transitioning from the biomedical perspective onto the interpretive perspective can be challenging for doctors, as present understanding is not only a question of knowledge but pertains to who they are as a doctor and the standards they set for their practice. Transforming identity can be experienced as troublesome, confusing, and ambiguous, and may be accompanied by resistance and identity conflict. Resistance to expanding the biomedical paradigm can be understood as a rational defence of professional dignity and self-perception.

This study aims to explore medical students’ and doctors’ identity formation when engaged in educational situations that encourage a transition from a biomedical to an interpretive perspective. The data material consists of reflective essays from medical students and interviews with doctors serving as mentors. Through the application of narrative analysis, doctors’ identity formation is examined at two stages: during the initial transition from layperson to professional and in the experienced doctor’s shift from clinician to mentor for students. This offers a comprehensive insight into the integration of the interpretive perspective both when there is congruence and potential conflict in understanding.

The findings indicate that medical students can intricately weave together personal narratives and professional ideals through their identity formation, establishing a person-centered perspective on medicine, in which a deeper connection with patients can be established through reflection on their own existential struggles. Similarly, mentors can establish a connection with their students by understanding their personal needs while reflecting on their own experiences and professional identity formation. Creating supportive and safe social environments is crucial for allowing identity transformation. In essence, this study advocates that developing as a doctor entails a shift in identity that can be marked by emotional, perplexing, uncertain, and ambiguous experiences.

To strengthen the understanding of what it means to be a doctor, a new definition of identity is proposed: Identity captures how individuals in dynamic, ever-evolving, multifaceted, and partly nonconscious ways perceive, experience, and emotionally engage with themselves, the world, and their role within the world. When planning educational support for medical students and doctors, there is significant potential in focusing on developing a person-centered cultural framework. Creating a diverse and inclusive narrative space can allow doctors to embody their professional roles in various ways, enabling medical students and doctors to become themselves rather than emulate physician stereotypes.