Kriminalomsorgens organisering i møte med radikalisering som gjenstridig problem. En kvalitativ studie av radikaliseringskoordinatorene i Kriminalomsorgen.

Abstract

Sammendrag

Denne studien har til hensikt å beskrive og forklare hvordan organisering og koordinering kan ha betydning for offentlig virksomhets håndtering av gjenstridige problem. Jeg har valgt å gjennomføre en casestudie av kriminalomsorgen og har videre valgt radikalisering og voldelig ekstremisme som det gjenstridige problemet jeg ønsker å se organiseringen i sammenheng med. I den anledning var det naturlig å se nærmere på virksomhetens radikaliseringskoordinatorer og deres mandat i oppdraget knyttet til håndtering og forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme. Med dette som utgangspunkt kom jeg frem til følgende problemstilling: Hva kjennetegner organiseringen av kriminalomsorgens radikaliseringskoordinatorer og hvordan påvirker organiseringen samarbeidet internt og eksternt i arbeidet mot radikalisering og voldelig ekstremisme? For å belyse studiens problemstilling best mulig har jeg valgt en kombinasjon av dokumentanalyse og kvalitativt intervju med virksomhetens radikaliseringskoordinatorer. Studien viser at de personlige egenskapene hos de individene som er satt til å koordinere og legge til rette for best mulig håndtering av fenomenet har stor betydning i organiseringen. Videre viser studien at kriminalomsorgen som hierarkisk oppbygd organisasjon er prisgitt den bevisstheten og oppmerksomheten som direktorat og sentral ledelse til enhver tid velger å dedikere til fenomenet. De regionale koordinatorene er engasjerte i problematikken, men gir samtidig uttrykk for at deres mulighet for å opprettholde fokuset på området er mindre i perioder der andre saksområder prioriteres fra sentralt hold. Studien viser også at radikaliseringskoordinatorene anser samarbeidet både med interne og eksterne aktører som verdifullt, og en kilde til læring og utvikling av kunnskap. Jeg har valgt å benytte et instrumentelt og et institusjonelt perspektiv for å forklare den empirien som fremkommer i studien. Det er måten kriminalomsorgen koordinerer sitt arbeid mot radikalisering og voldelig ekstremisme som vektlegges i studien og radikaliseringskoordinatorene løftes frem som såkalte «boundary spanners» i arbeidet både internt, men også eksternt med andre etater og virksomheter i arbeidet med gjenstridighet.