Quantifying Devotion : A Mixed-Methods Study of Pious Donation in the Nidaros Province, c. 1160–1540

Abstract

‘Slik tida glepp unna og forsvinn, falmar òg handlingar frå manns minne, om dei ikkje blir styrkte av skriftlege vitnesbyrd. Derfor, i framsynets kloke skikk, vernar ein seg mot dødens usikre time og uføresette hendingar ved å ordne sine ærend, og gjennom testamentet sitt skrivne vitnesbyrd.’*

Kong Magnus Lagabøte var emblematisk for tida han verka i, og gav her uttrykk for ei haldning som resonnerte i mellomaldersamfunnet. Med kristendomens inntog til det som seinare skulle bli Nidarosprovinsen, hadde det følgt skriftkompetanse med det latinske alfabetet, manuskript, og pergament. Denne kompetansen la til rette for detaljerte skriftfestingar av fromme handlingar, noko som kunne sikre åminning for sjela i fleire generasjonar. Slik heldt Kong Magnus og dei andre velgjerarane i Nidarosprovinsen fram med ein tradisjon som dei sørlege trusfellane deira allereie hadde opprettheldt i fleire hundre år.

Denne avhandlinga er først og fremst ei kvantitativ analyse av fromme gåver dokumentert i diplom frå Nidarosprovinsen i løpet av mellomalderen. Det at ingen har samla desse dokumenta og forska på dei under eitt før, gjer dette til eit nybrotsarbeid. Gjennom ei metodetriangulering der ein meir tradisjonell, kvalitativ historisk metode supplerer dei kvantitative resultata, undersøkjer avhandlinga korleis donasjonspraksisen spreidde seg gjennom samfunnet, over geografiske distrikt, og over tid.

Vidare undersøkjer avhandlinga motivasjonane til dei som involverte seg i donasjonar og dokumentasjonen av desse. Avhandlinga har eit gjennomgåande komparativt perspektiv, der donasjonane i testamenta til dei lybske Hansakjøpmennene som virka på Bryggen i Bergen samanliknast med donasjonane i diplom utferda av innanlandske velgjerarar som donerte over heile fastlandskyrkjeprovinsen. Slik har det vore mogleg å avdekkja både lokale kjenneteikn og universale trendar i donasjonspraksisen frå Nidarosprovinsen i løpet av mellomalderen.

I tillegg til dei mange meir spreidde funna som omhandlar detaljane i praksisen, har dette forskingsprosjektet identifisert ei auke i lekmannsdonasjonar innan det siste kvartalet av tolvhundretalet, og involvering av eit noko breiare segment av befolkninga innan ca. 1300. Dette representerer ei tidfesting av ei mangfaldiggjering som har vore diskutert i tidlegare forsking på emnet. I tillegg demonstrerer studien at deltaking i donasjonspraksisen kunne vere ei måte å uttrykkje fromheit og eit ønskje om frelse, men også ei måte å skaffa seg prestisje og oppretthalde sosiale band og obligasjonar på. Blant dei sistnemnde har avhandlinga påvist ein tydeleg samanheng mellom arv, då spesielt av jordeigedom, og åminning skaffa ved hjelp av donasjonar. Avhandlinga set difor søkjelys på kor vesentleg sjelehjelp var i mellomaldersamfunnet, og på dei komplekse samfunnsmessige og mellommenneskelege dynamikkane som sjelegåver og sjelehjelp fostra.

* ‘Quoniam sicut tempus labile labendo deficit, sic cum fuga temporis temporales deficiunt actiones a memoria hominum, nisi vigorem recipiant a testimonio litterarum: ideoque mortis incertum tempus dubiosque rerum eventus certa bonorum suorum ordinacione ac litterarum testamentalium testimonio, discretorum solet providencia prevenire.’ Frå Kong Magnus VI Håkonsson Lagabøtes testamente. DN IV, 3 (1277). Alle omsetjingar er forfattarens eigne, med mindre noko anna er spesifisert i fotnotar eller liknande.

‘Just as time slips away and diminishes, so too do temporal actions fade from the memory of humankind, unless fortified by writings. Therefore, in the wise custom of foresight, one pre-empts the indeterminate hour of death and unpredictable outcomes of events through the arrangement of one’s goods and the testimony of written wills.’*

King Magnus Lagabøte, emblematic of his era, was articulating sentiments that resonated widely during his time. Alongside the introduction of Christianity to what would later become the Nidaros province, a rise of book-and-parchment literacy using the Latin script had occurred. This had enabled detailed documentation of acts of piety, which could secure commemoration across generations. In adopting these practices, the benefactors of this province were continuing a tradition already upheld by their southern coreligionists for centuries.

This dissertation presents a quantitative analysis of pious donations documented in charters from the Nidaros province during the Middle Ages. As these documents have yet to be collected and researched as a distinct document category, the present project represents a pioneering work. Through a mixed methods research model, supplementing the quantitative results with more traditional, qualitative research methods, the study explores how the practice spread through elite society, and across time and space.

Furthermore, this dissertation examines the motivations behind the involvement in the practice of making and documenting pious donations. Throughout the dissertation, a comparative perspective is employed, in which the donations found in the wills of Lubish merchants residing in the town of Bergen are compared to those of the native text witnesses issued across the province. This comparative perspective enables the elucidation of the local peculiarities, as well as the universal traditions of pious donation practised in the Nidaros province. Among its many findings, the research identifies an increase in laypeople’s involvement in pious donations by the last quarter of the thirteenth century and participation across a wider segment of society by c. 1300, marking a diversification of the practice which has been debated in previous scholarship.

Additionally, it demonstrates the ways in which the practice of pious donation not only expressed piety and a desire for salvation, but also served as a means to gain prestige and maintain social bonds and obligations. Among the latter, this study has noted a connection between inheritance, especially of land, and commemoration obtained through donations. The study thus sheds light on the significance of spiritual aid within medieval society and the complex social and interpersonal dynamics it fostered.

* ‘Quoniam sicut tempus labile labendo deficit, sic cum fuga temporis temporales deficiunt actiones a memoria hominum, nisi vigorem recipiant a testimonio litterarum: ideoque mortis incertum tempus dubiosque rerum eventus certa bonorum suorum ordinacione ac litterarum testamentalium testimonio, discretorum solet providencia prevenire.’ From the will of King Magnus VI Håkonsson Lagabøte. DN IV, 3 (1277). All translations are the author’s unless otherwise noted.