Long-term risk of arthroplasty and patient-reported outcomes following focal cartilage lesions in the knee

Abstract

Bakgrunn: Fokale brusklesjoner er vanlige i kneet. Ingen av behandlingsmodaliteten for slike lesjoner er vist å være bedre enn andre. Få studier har rapportert den langsiktige prognosen, og risikoen for påfølgende kneprotesekirurgi er ukjent.

Formål: Kartlegge de langsiktige pasientrapporterte resultatene og risikoen for påfølgende kneprotesekirurgi hos pasienter med fokale brusklesjoner i kneet. Kartlegge pasientrapporterte resultater (PROM) etter kneprotesekirurgi hos pasienter med tidligere fokale brusklesjoner.

Metode: Pasienter med artroskopisk verifiserte fokale brusklesjoner i kneet, og minst ett pasientrapportert utkomme, operert mellom 1999-2012 ved seks norske sykehus, ble identifisert. Pasientene mottok et spørreskjema angående deres nåværende knefunksjon, karakteristika, eventuelle tilleggsoperasjoner i kneet og Knee injury and Osteoarthritis Outcome score (KOOS). Pasientkohorten ble koblet til Nasjonalt Register for Leddproteser (NRL) og eventuelle kneproteser på samme side ble registrert. En matchet kohort fra NRL mottok de samme spørreskjemaene.

Resultater: Av de 516 pasientene som ble identifisert, samtykket 322 pasienter (328 knær) til å delta i bruskohorten. Gjennomsnittsalderen ved tidspunktet for artroskopisk verifisert brusklesjon var 36,8 år. Gjennomsnittlig oppfølgingstid i bruskohorten var 19,8 år. Den 20-årige kumulative risikoen for kneprotese var 19,1 %, som var betydelig høyere enn i den aldersmatchede norske normalbefolkningen. Kirurgisk behandling av lesjonen reduserte ikke risikoen for senere kneprotesekirurgi sammenlignet med ikke-kirurgisk behandling. Ytterligere bruskirurgi hadde blitt utført hos 17,7 % av pasientene. Pasienter behandlet med autolog kondrocyttimplantasjon (ACI) hadde signifikant høyere KOOS QoL delskår (+18,2) og lavere odds (odds ratio 0,3) for behandlingssvikt. Kroppsmasseindeks (KMI) >25 var assosiert med lavere KOOS QoL delskår og høyere risiko for kneprotesekirurgi. Pasienter med kneprotesekirurgi med en historie med fokal brusklesjon rapporterte signifikant lavere KOOS delskår (Symptomer -8,4, Smerte -11,8, og QoL -10,6) og hadde signifikant lavere odds for å oppnå Pasient Akseptabelt Symptom Nivå (PASS) for KOOS delskårene (Odds ratio: Symptomer 0,4, Smerte 0,3 og QoL 0,4) enn den matchede kohorten.

Konklusjon: Etter gjennomsnittlig 20-års oppfølging hadde pasienter med tidligere fokale brusklesjoner i kneet signifikant økt risiko for kneprotesekirurgi sammenlignet med normalbefolkningen. Pasienter behandlet med ACI hadde signifikant bedre PROM og lavere odds for behandlingssvikt enn pasienter uten kirurgisk bruskbehandling. Ved oppfølgingen hadde pasienter med kneprotesekirurgi etter en tidligere brusklesjon lavere PROM-skårer og lavere odds for å nå terskelverdien for PASS.

Konsekvenser: Fokale brusklesjoner kan redusere livskvaliteten betydelig. Forbedring i knefunksjon kan forventes uavhengig av behandlingsstrategi, men normal knefunksjon oppnås sjelden. Nåværende behandlingsalternativer ser ikke ut til å redusere risikoen for senere kneprotesekirurgi. Å redusere KMI synes å være den eneste modifiserbare risikofaktoren for å redusere risikoen for dårligere behandlingsresultater. Tidligere brusklesjoner er assosiert med dårligere behandlingsresultater selv etter kneprotesekirurgi. Dette er viktige faktorer som gir felles beslutningsgrunnlag for pasient og behandler ved valg av optimal behandling for pasienter med brusklesjoner.

Background: Focal cartilage lesions are common in knees. No treatment strategy for such lesions has been shown to be superior. Few studies have reported the long-term prognosis, and the risk of subsequent knee arthroplasty is unknown.

Aims: The aim of the studies was to evaluate the long-term patient-reported outcomes and the risk of subsequent knee arthroplasty in patients with focal cartilage lesions in the knee. Furthermore, to evaluate the patient-reported outcomes (PROM) after knee arthroplasty in patients with a history of focal cartilage lesions.

Methods: Patients with arthroscopically verified focal cartilage lesions in the knee and at least one patient-reported outcome, between 1999-2012 from six Norwegian hospitals were identified. The patients received a questionnaire regarding their current knee function, characteristics, any additional knee surgery, and Knee injury and Osteoarthritis Outcome score (KOOS). The patient cohort was linked to the Norwegian Arthroplasty Register (NAR) and any ipsilateral knee arthroplasty was registered. A matched cohort from NAR received the same questionnaires.

Results: Of the 516 eligible, 322 patients (328 knees) consented to participate in the cartilage cohort. The mean age at the time of arthroscopically verified cartilage lesion was 36.8 years. The mean follow-up period for the cartilage cohort was 19.8 years. The 20-year cumulative risk of knee arthroplasty was 19.1%, which was significantly higher than that in the age-matched Norwegian general population. Surgical treatment of the lesion did not reduce the risk of later knee arthroplasty compared to non-surgical.

Subsequent cartilage surgery had been performed in 17.7 % of the patients. Patients treated with autologous chondrocyte implantation had significantly higher KOOS QoL subscores (+18.2) and a lower risk (odds ratio 0.3) of treatment failure. A body mass index >25 was associated with a lower KOOS QoL subscore and a higher risk of knee arthroplasty.

Patients with knee arthroplasty with a history of focal cartilage lesions reported significantly lower KOOS subscores (Symptoms -8.4, Pain -11.8, and QoL -10.6) and had significantly lower odds of reaching the Patient Acceptable Symptoms State (PASS) for the KOOS subscores (odds ratio: Symptoms 0.4, Pain 0.3 and QoL 0.4) than the matched cohort.

Conclusion: At a mean 20-year follow-up, patients with previous focal cartilage lesions in the knee had a significantly increased risk of knee arthroplasty compared with the general population. Patients treated with ACI had significantly better PROM and lower odds of treatment failure than those without surgical cartilage treatment. At mid-term follow-up, patients who underwent knee arthroplasty after a previous cartilage lesion had lower PROM scores and lower odds of reaching the PASS threshold than a matched cohort compared to the control group.

Implications: Focal cartilage lesions may significantly impair the quality of life. Improvement in knee function can be anticipated regardless of the treatment strategy; however, normal knee function following a symptomatic lesion is rarely achieved. Current treatment options do not seem to reduce the risk of knee arthroplasty and randomised control trials including an arm of sham surgery should be performed. Lowering body mass index appears to be the only modifiable risk factor for reducing the risk of poor treatment outcomes. Previous cartilage lesions predict poor outcomes, even after knee replacement surgery. These are important factors to consider in shared decision making regarding the choice of optimal treatment in patients with cartilage lesions.