Verneting ved stille aksept i sivile saker
Journal article, Peer reviewed
Accepted version
View/ Open
Date
2024Metadata
Show full item recordCollections
- Faculty of Law [2627]
- Registrations from Cristin [10863]
Abstract
Hvis en rettssak anlegges ved en domstol som ikke er stedlig kompetent, skal saken avvises hvis norske domstoler mangler internasjonal kompetanse, eller henvises hvis en annen norsk domstol er kompetent. Men hva skjer hvis verken saksøkte eller domstolen på et tidlig stadium oppdager at saken er anlagt ved feil domstol? Den vanlige løsningen er at saksøkte må protestere senest i tilsvaret for å unngå at domstolen blir kompetent. En slik regel finner man i Luganokonvensjonen artikkel 24, og de fleste europeiske land har en slik regel for nasjonalt og internasjonalt verneting. Også norsk rett har pleid å ha en slik spesialbestemmelse, senest i tvistemålsloven av 1915 § 92. Men en slik bestemmelse ble ikke tatt inn i tvisteloven, og det er derfor uklart når en rett til å protestere mot vernetinget går tapt. Forfatterne argumenterer for at dette må løses ut fra tvisteloven § 4-6, slik at det blir spørsmål om når saksøktes passivitet kan regnes som en avtalerettslig aksept av vernetinget. Forfatterne argumenterer også for at en bestemmelse tilsvarende tvml. § 92 bør tas inn tvisteloven.