The Centrality and Marginality of Disability : Tracing the Historical Contingencies of the (Mis)Uses of Autism in Anti-Trans Politics and Discourse

Abstract

Denne doktorgradsavhandlingen består av tre artikler og en kappe. Første halvdel av avhandlingen, kappen, er satt sammen av fem kapitler, mens andre halvdel består av de tre artiklene. Denne avhandlingen beskriver og analyserer hvordan historisk betingede konstruksjoner av funksjonshemning blir gjort synlige i nåtiden. Mer spesifikt så fokuserer avhandlingen på hvordan autisme (mis)brukes i det pågående tilbakeslaget mot transpersoner i det globale nord. Autisme blir ofte mobilisert i anti-trans diskurs og retorikk—retorikk som ofte refererer til seg selv som «kjønnskritisk [gender critical]»—på en måte som gjør det umulig å forestille seg at autisme og transkjønnethet kan sameksistere. Denne avhandlingen argumenterer for at denne strategiske mobiliseringen av autisme i nåtiden har sine røtter i vestlig humanistisk logikk som har utviklet seg siden opplysningstiden og framover, men at den også er sterkt knyttet til nyliberalistiske trender i samtiden som henger sammen med den dominerende håndteringen av funksjonsnedsettelse og identitet. I tillegg til dette så belyser denne avhandlingen hvordan konstruksjonen av kjønn og transidentitet, autisme, og funksjonshemning er uløselig sammenvevd med rasialiserte kategoriseringssystemer. Avhandlingen kartlegger derfor hvordan grunnleggende sosiale kategorier og normativ kroppssinnsatferd blir utfordret, bestridt og/eller stabilisert gjennom betingede konstruksjoner av nedsatt funksjonsevne. Denne avhandlingen er derfor et bidrag til kritisk forskning på funksjonshemming. I tillegg så er avhandlingen en viktig addisjon til den begrensede forskningen som finnes per i dag som prøver å finne måter å tenke på funksjonshemning og transkjønnethet som samkonstituerte heller enn som separate eller addisjonsbaserte.

I løpet av de siste årene har synligheten til (noen typer) transkjønnethet økt, og den (ny)liberalistiske staten har tilsynelatende ønsket disse «nye» livene velkommen som emblematiske for et løfte om mangfold og «progresjon.» Samtidig som denne utviklingen har tatt plass så har en såkalt «overrepresentasjon» av mennesker som både er autistiske og trans ført til en skepsis rundt spørsmålet om en tilnærming til transkjønnethet basert på «bekreftelse» er så velmenende som noen skal ha det til. Autisme og transkjønnethet har et komplekst forhold til hverandre, og dette forholdet har blitt mediert av et økende fokus fra psy-disiplinene, den bredere offentligheten, og ikke minst et økende fokus fra bevegelsen som refererer til seg selv som «kjønnskritisk [gender critical].» Den kjønnskritiske bevegelsen og dens medlemmer er «kritiske» til ideen om at kjønn [gender] kan oppleves som separat fra «biologisk kjønn» [sex]. Disse gruppene og aktørene posisjonerer seg selv som beskyttere som står opp for universelle, liberale verdier og idealer, som sees på som under trussel fra såkalte «ukritiske» tilnærminger til kjønn som ved å anerkjenne transpersoners kjønnsidentitet blir sagt å ha «gått for langt.» Den selektive (ny)liberalistiske utvidelsen av mangfoldbegrepet til å inkludere (visse) transpersoner blir av den kjønnskritiske bevegelsen framstilt som en inngripende autoritær ideologi som har en homogeniserende kraft som reifiserer en binær forståelse av kjønn som presses på mangfoldige (men alltid binært biologisk kjønnede) kropper. Autistiske personer blir posisjonert som unikt sårbare for overstyring fra denne såkalte «transideologien.»

En ikke-funksjonshemmet forestilling om autisme blir brukt for å produsere en fantasi om at det er umulig for autistiske mennesker å ha kjennskap til kjønnet sitt—som om autistiske mennesker er unikt mottakelige for å feilaktig tro at de er transkjønnet. Kjønnskritiske aktører posisjonerer seg selv som de ultimate forsvarere for funksjonshemning gjennom å fokusere på autistiske mennesker som en verdifull gruppe mennesker som trenger beskyttelse. Autisme blir konstruert som ahistorisk, og således som en «naturlig» form for biologisk mangfold som må beskyttes mot de autoritære kreftene som ligger bak «transideologi.» I denne avhandlingen demonstrerer jeg at denne inklusjonen av autisme som en kategori som behøver beskyttelse har blitt muliggjort gjennom kulturelle, sosiale og medisinske historier som har foldet funksjonshemning inn i den sosiale totaliteten. Jeg problematiserer dette for å demonstrere at disse selektive inklusjonene av funksjonshemning har som sin forutsetning at den funksjonshemmede personen ikke forstyrrer systemene, logikken og organiseringen som de har blitt gjort til en del av på betinget vis. I analysen min så utvider jeg derfor fokuset mitt fra individuelle transpersoner til de nedarvede epistemologiske systemene som produserer både en betinget inklusjon av autisme og muligheten for en fornektelse av transkjønnethet. Ved å fokusere på retorikken som prøver å «forebygge» transkjønnethet gjennom å «beskytte» autisme så demonstrerer denne avhandlingen at disse inkluderende tiltakene faktisk styrker stabiliteten til den rasialiserte binære forståelsen av biologisk vs. sosialt kjønn så vel som den liberale ontologiske konstruksjonen av Mennesket som dette systemet opprettholder.

Artikkel nummer en i avhandlingen fokuserer på å analysere historisk kontekst og utdyper de historiske og sosiale prosessene som gjør betinget inkludering av funksjonshemning i samtiden mulig i dag. Den gjør det ved hjelp av en teoretiker kjent for å analysere moderniteten og for sin glødende kritikk av liberale progresjonsnarrativ, Walter Benjamin. Ved å lese Benjamin i dialog med funksjonshemningsstudier så viser jeg hvordan modernitetens behandling av funksjonshemning har vært basert på en normalisering som tar assimilasjonen av ulikhet som sitt prinsipp. I artikkel nummer to skifter jeg fokus til den moderne obsesjonen knyttet til en tilsynelatende overrepresentasjon som finnes av autistiske transpersoner. Denne artikkelen presenterer den psykologiske diskursen som har oppstått i dette krysningspunktet. Jeg analyserer hvordan autisme har blitt konstruert som en tilstand knyttet til iboende kjønnstvetydighet, en konstruksjon som videre legger betingelsene for at autistisk ulikhet kan fange den imaginære trusselen ved transkjønnet forskjell innenfor en individualisert patologisk forståelse av sinnet. Artikkelen argumenterer for at sameksistensen av autisme og transkjønnethet innfor dagens representasjonslogikk bare gir rom for skeptisisme og/eller umulighet. Slik skifter jeg fokuset vekk fra individuell patologi over til det hegemoniske onto-epistemologiske planet for å vise at en destabilisering av denne logikken gjennom nymaterialistiske teorier i større grad kan lage rom for at autistisk transkjønnethet kan bli realisert. Artikkel tre undersøker hvordan frykten knyttet til hvithets unike transformative potensiale ligger under både den såkalte «transtrusselen» så vel som inkluderingen av autisme i kjønnskritisk diskurs. Jeg argumenterer for at frykten for at transkjønnethet skal spre seg ut i samfunnet eksponerer underliggende angst knyttet til plastisiteten til hvithet, og at den begrensede plastisiteten gitt til autisme som en «utviklingsforstyrrelse» åpner for en innskrenkning av transpotensiale. Denne siste artikkelen argumenterer således for at både autisme og transkjønnethet konseptualiseres gjennom en hvitnet, plastisk kapasitet og for at plastisitet i seg selv er en rasialiserte biomaktmekanisme som understreker selve muligheten for funksjonshemningens inkludering i det globale nord.

This thesis is made up of three articles and a “binding text.” The binding text consists of five chapters, which precede the three articles that are presented at the end of the thesis. The thesis is concerned with tracing historically contingent productions of disability as these are made visible in the present. In particular, the thesis focuses on the (mis)uses of autism in the contemporary pushback against trans lives in the Global North. Autism is frequently mobilized in the anti-trans discourse and rhetoric that terms itself “gender critical” in ways that refuse autism and transness co-existing. The thesis explores these mobilizations of autism as having their roots in Western humanist logic, but as being inextricable from contemporary neoliberal understandings, and the management of, disability and identity. In addition, the thesis highlights how (trans)gender, autism, and disability are inextricably enmeshed with racial categorizations. The thesis consequently maps the ways that foundational social categories and normative bodymind comportments are contested and/or stabilized through disability. The thesis contributes to the theoretical field of critical disability studies. In addition, it adds to the small body of work that seeks to find ways to think with disabled transness as co-constituent, rather than additive.

Over the last few years, (certain forms of) transgender visibility has increased and the (neo)liberal state has appeared to welcome these “new” lives as emblematic of the promise of diversity and “progress.” At the same time, an apparent “over-representation” of people who are both autistic and trans is producing skepticism that simply “affirming” trans lives is a benevolent approach. Autism and transgender have a complex relationship to one another that is productive of an increased focus from the psy-disciplines, the broader public, and the movement that terms itself “gender critical.” The gender critical movement and its actors are “critical” of the idea that gender can be experienced as separate from sex. These groups and actors situate themselves as the defenders of universal liberal ideals, which are said to have “gone too far” in the perceived uncritical approach to affirming trans people in their preferred genders. The (neo)liberal expansion of diversity to include trans people is positioned by gender critical actors as an encroaching authoritarianism that aims to homogenize difference through a reification of the gender binary enacted upon diverse (but always binary sexed) bodies. Autistic people are positioned as uniquely vulnerable to so-called “trans ideology.”

A non-disabled imaginary of autism is evoked to impress the impossibility of autistic people knowing their genders, and as being uniquely susceptible to falsely believing themselves to be transgender. Gender critical actors, through their focus on autism as a valuable category of human life, position themselves as defenders of disabled difference. Autism is positioned as an ahistorical, and thus, a “natural” form of (bio)diversity that must be protected against the authoritarianism of “trans ideology.”In this thesis, I show that these inclusions of autism as a category to be “protected” is enabled through cultural, social and medical histories that have ostensibly enfolded disability within the social whole. I problematize this to show that these inclusions of disability are premised on the disabled person not disrupting the systems, logic and organization they are contingently included within. Consequently, I widen the focus from the individual autistic trans person to the inherited systems of thought that produce both the inclusions of autism and the possibility of the refusal of transness through its (mis)use. Through the thesis's focus on the “prevention” of transness via the “protection” of autism, I show how these inclusionary measures work to re-assert the stability of the racialized sex-gender binary and the liberal ontology of the human that this system sustains.

Article one provides the historical context and elaborates on the historical and social processes that enable the contingent inclusions of disability in the present. It does so with a theorist of modernity and an ardent critic of liberal progress narratives, Walter Benjamin. Reading Benjamin with a disability lens, I show how modernity’s treatment of disability has been one of normalization premised on the assimilation of difference. In article two, I shift to the modern-day intrigue that surrounds the apparent “over-representation” of autistic trans people. The article presents some of the psychological discourse that is being produced at this intersection. I discuss how autism is produced as a condition of “inherent” gender ambiguity that, in turn, allows for autistic difference to capture the threat of trans difference within an individuated pathological mind in gender critical discourse. The article argues that autism and transness co-existing is only a site of skepticism and/or impossibility within our inherited representational logic. Thus, I shift the focus from individual pathology to the hegemonic onto-epistemological plane to show that disrupting this logic through new materialist theories can better allow an autistic transness to be realized. Article three explores how anxieties around whiteness’s unique transformative potential underlies both the perceived “trans threat” and the inclusions of autism in gender critical discourse. I argue that fears of transness spreading through the social body exposes anxieties around the plastic capacity of whiteness, and that the limited plasticity capacity afforded to autism as a developmental condition offers a site of trans containment. The final article, thus, argues that both autism and transgender are conceptualized through a whitened plastic capacity and that plasticity is itself a racialized mechanism of biopower that underscores the very possibility of disability’s inclusions in the Global North.