Exercise interventions for people with substance use disorder

Abstract

Bakgrunn: Ruslidelser er alvorlige, kroniske og tilbakevendende lidelser som er forbundet med økt risiko for fysisk og psykisk sykdommer, samtidig innebærer sosiale og økonomiske konsekvenser. Personer med psykiske lidelser, inkludert ruslidelser, har en økt risiko for tidlig dødsfall. Forskning på livsstilsintervensjoner for ruslidelser har økt de siste årene og viser gunstige resultater. Trening har vist lovende resultater i å forebygge tilbakefall til skadelig rusbruk samt bedre fysisk og psykisk helse. Til tross for et økende søkelys på trening som behandling for personer med rus og psykiske lidelser er det fortsatt begrenset med forskning for mennesker med opioidavhengighet som mottar legemiddelassistert rehabilitering. Det var derfor behov for mer kunnskap og forståelse av hvordan man effektivt kan integrere livsstilsintervensjoner som fysisk trening i pasientenes hverdag.

Metode: Denne avhandlingen bruker flere metodiske tilnærminger, fra systematisk litteraturgjennomgang, kvalitative intervjuer samt strukturerte spørreskjemaer og objektive tester. Første del av avhandlingen og den litteraturgjennomgangen, forsøkte å gi en oversikt av eksisterende forskning på rollen fysisk aktivitet for pasienter som får legemiddelassistert rehabilitering. Deretter, for å få en dypere forståelse av preferanser samt positive og negative faktorer knyttet til det å være i aktivitet. Det ble gjennomført fjorten dybdeintervjuer med pasienter som får legemiddel assistert rehabilitering. Del to bygger videre på artiklene 1 og 2, og tester ut et seks ukers treningsprogram i en mindre skala, der vi samlet inn data i form av tester samt semistrukturerte og strukturerte intervjuer. Resultatene fra denne pilot studien ga utgangspunktet til utviklingen av en stor randomisert kontrollert studie der halvparten får tilbud om intensiv trening. All datainnsamling ble foregått på ruspoliklinikker i Stavanger og Bergen, 2021 til 2022.

Resultat: I litteraturgjennomgangen ble det analysert data fra 1215 deltakere fra ti studier. De fleste studiene blant mennesker som får legemiddelassistert rehabilitering ble gjort på treningsprogrammer som hadde lav til moderat intensitets trening, for utenom en studie som hadde middels til høy intensitet på treningen. Studiene antydet noe varierende resultater av treningen, men antydet gevinster i form av bedret psykisk helse, mindre rusbruk og bedre fysisk form. Et annet funn var at det var et behov for flere studier med tilstrekkelig styrke til å kunne måle effekten av trening. Den kvalitative studien fikk frem pasientenes opplevde fysiske og sosiale barrierer for å være aktive, som kronisk smerte og negative hendelser fra miljøer som hindret deltakelsen. Til tross for disse utfordringene, ønsket deltakerne å delta i trening om kunne gi helsegevinst. Pilot intervensjonsstudien som fulgte, så nærmere på gjennomførbarheten av å integrere et strukturert treningstilbud inn mot legemiddelassistert rehabilitering og i hvilken grad det ble opplevd positivt. Selv om noen sprik i resultatene, ble det funnet en del positive tendenser knyttet til fysisk form og økt velvære. Denne pilotstudien med totalt 22 deltakere dannet grunnlaget for en påfølgende studieprotokoll med mål om å vurdere effekten av trening.

Konklusjon: Samlet støtter denne avhandlingen og studier som ligger bak tidligere funn sett hos rusmiddellidelser at treningsprogrammer kan være en lovende tilleggsbehandling for å forbedre psykisk og fysisk helse. Mange som for legemiddelassistert rehabilitering utrykte ønske å bli mer aktive og leve sunnere liv. Men utfordringer med å øke aktivitetsnivået blant denne gruppen tyder på at ytterligere støtte kan være nødvendig for å omsette dere ønske til handling. Resultatene fra denne avhandlingen kan bidra til å informere utformingen av fremtidig forskning og trening som behandling for mennesker i legemiddelassistert rehabilitering.

Background: Substance use disorder is a severe, chronic, and relapsing disorder associated with a greater risk of mental and physical comorbidities, as well as social and economic consequences. People living with mental health conditions, including substance use disorders, are at increased risk of premature death. While research on lifestyle interventions for individuals with substance use disorders has been limited but increasing, studies on these interventions have generally suggested positive results. Physical activity programs have shown promising results in preventing relapses and improving abstinence rates and mental and physical health. Despite an increasing focus on physical activity programs for individuals with opioid use disorders receiving opioid agonist therapy, research in this area remains sparse. More knowledge and understanding of effectively integrating physical activity interventions in clinical settings is needed.

Methods: This thesis uses a sequential approach structured into two parts and applies several methodological designs. Firstly, conducting a systematic review, followed by qualitative and mixed method studies using quantitative and qualitative data, and then planning a randomised controlled trial to evaluate intervention effects. The first part provides foundational insights with a systematic review that summarize existing research on the role of physical activity with patients undergoing opioid agonist therapy. Afterwards, to obtain a deeper understanding of exercise preferences, enablers, and perceived challenges of being active, fourteen in-depth interviews were conducted. Transitioning from theoretical exploration to empirical application, the second part of the thesis initiates a 6-week exercise programme with a mixed-method pilot study design utilising both qualitative and quantitative data. The outcomes informed the development of a study protocol for a large-scale randomised controlled trial (ClinicalTrials.gov. NCT05242848). All the interviews and the pilot study were conducted in Bergen and Stavanger, Western Norway, in 2021 and 2022. This thesis is linked to the ATLAS4LAR research project.

Results: The initial systematic review analysed data from 1215 participants across 10 studies, revealing that most studies had utilised low-intensity exercise interventions, and few could evaluate effects. The findings indicated mixed results on substance use and mental health but generally suggested that physical activity could reduce substance use and improve mental well-being and physical fitness. Despite these findings, more studies with sufficiently powered trials were needed. The qualitative research revealed that patients emphasised physical and social barriers to exercise, such as chronic pain and negative social environments, which hinder participation. Despite these challenges, participants wanted to participate in exercises that could positively affect their health. The pilot study that followed assessed the feasibility of integrating a structured exercise program. Despite some conflicting results, promising improvements in physical fitness and well-being among participants were reported. This pilot served as a groundwork for a larger trial outlined in the subsequent study protocol, aiming to assess the effects of an exercise intervention.

Conclusion: Patients receiving opioid agonist therapy reported interest in physical activity, becoming active and living healthier lives. However, the challenges in increasing physical activity among these patients suggest that additional support might be necessary to convert their interest into action. This thesis supports earlier findings among the population with substance use disorders that physical activity programs could be a promising adjunctive therapy for improving mental and physical health. The results of this thesis could inform the design of trials and therapies that integrate physical activity programs in the setting of opioid agonist therapy.