Rekonstruksjon av deglasiasjonsforløpet på Andøya ved fjern-og feltkartlegning

Abstract

Sammendrag Denne masteroppgaven fokuserer på rekonstruksjon av deglasiasjonsforløpet på nordre Andøya ved hjelp av felt- og fjernkartlegging. Andøya, som ligger ved eggakanten, gir en unik mulighet til å studere de glasiale prosessene knyttet til den siste istidens maksimale utbredelse, kjent som Last Glacial Maximum (LGM). Ved å kombinere feltobservasjoner og eksponeringsdatering med kosmogene nuklider har oppgaven som mål å øke forståelsen av hvordan isen trakk seg tilbake fra området og hvordan landskapet har utviklet seg etterpå. Tidligere forskning indikerer at Andøya ble isfri tidligere enn mange andre områder langs den norske kysten, og denne oppgaven støtter denne hypotesen ved å identifisere flere isfremrykkinger og stans som har påvirket landskapsutviklingen. Gjennom feltarbeid er det funnet flere ulike morenetyper, inkludert bunnmorener, lateralmorener og marint modifiserte morener. Isens tilbaketrekning ser ut til å ha skjedd i flere faser, og eksponeringsdateringer fra Nattmålsholen antyder at isen trakk seg tilbake for omkring 15,5 til 13,7 tusen år siden. Et annet viktig funn fra feltarbeidet er identifikasjonen av glasifluviale avsetninger og smeltevannskanaler som indikerer dreneringshendelser under deglasiasjonen. Disse formasjonene ble observert ved flere lokasjoner og tolkes som rester etter kraftige vannstrømmer forårsaket av smeltende is. Videre har oppgaven identifisert flere passpunkter som trolig har styrt smeltevannets bevegelse under isens tilbaketrekning. Deglasiasjonsforløpet på Andøya var en kompleks prosess, og eksponeringsdatering med kosmogene nuklider er et nyttig verktøy for å bidra til å fastslå alderen på deglasiasjonsforløpet. De glasifluviale strukturene gir også innsikt i hvordan vannet beveget seg gjennom landskapet, og hvordan dette har formet Andøyas overflate.

Summary This master's thesis focuses on reconstructing the deglaciation process of northern Andøya using fieldwork and remote mapping. Andøya, located near the continental shelf edge, provides a unique opportunity to study glacial processes related to the Last Glacial Maximum (LGM). Combining field observations with cosmogenic nuclide exposure dating, the thesis aims to enhance our understanding of how the ice sheet retreated from the area and how the landscape developed post-deglaciation. Previous research suggests that Andøya became ice-free earlier than many other coastal regions of Norway, a hypothesis supported in this thesis by identifying multiple ice advances and halts that shaped the landscape. Fieldwork has revealed several types of moraines, including basal moraines, lateral moraines, and marine-modified moraines. The retreat of the ice occurred in multiple phases, with exposure dating from Nattmålsholen indicating that the ice retreated approximately 15.5 to 13.7 thousand years ago. Another significant finding is the identification of glaciofluvial deposits and meltwater channels, indicating substantial drainage events during the deglaciation. These formations were observed at various locations and are interpreted as remnants of powerful water flows caused by melting ice. Furthermore, several potential pass points have been identified, likely guiding the movement of meltwater during the ice retreat. The deglaciation process on Andøya was complex, and cosmogenic nuclide exposure dating is a valuable tool for helping to determine the timeline of this deglaciation. The glaciofluvial structures also provide insight into how meltwater moved through the landscape and how this has shaped Andøya's surface.