ADUA di Igiaba Scego: un’analisi dell'identità postcoloniale

Abstract

I denne oppgaven analyserer jeg romanen Adua (2015) av Igiaba Scego i lys av postkolonial teori. Igiaba Sceco (f. 1974) er en italiensk-somalisk forfatter bosatt i Roma som har skrevet en rekke romaner og noveller. Scego er kjent for å ha en sterk litterær stemme knyttet til identitetsproblematikk i diasporakulturen. Romanen Adua handler om kvinnen Adua og hennes far Zoppe, som begge kommer fra Somalia. Romanen tar for seg tre ulike tidsepoker: koloniseringen av Somalia på 30-tallet, Somalia og Italia på 70-tallet og Italia i dag. Romanen har også en tredelt struktur. I kapitlene om Zoppe får vi fortellingen om en ung mann fra Somalia som får seg jobb som oversetter hos de italienske kolonialistene. I kapitlene om Adua blir vi kjent med en ung jente i Somalia som blir tiltrukket av den italienske kulturen og som får tilbud om en filmrolle. I den tredje delen møtes far og datter, og et komplisert familieforhold rulles opp.

Både Zoppe og Adua drømmer om Italia, og begge to får jobber av italienere som gjør at de havner i Roma. Begge får imidlertid drømmene sine knust. I Italia fortsetter den asymmetriske relasjonen som ble utviklet under kolonialismen mellom koloniherre og kolonisert, og far og datter utsettes begge for vold og andre ydmykelser.

Oppgaven er strukturert slik at jeg først presenterer den italienske kolonialismen i Øst-Afrika, før jeg introduserer noen av de fremste teoretikerne innen feltet postkolonial litteraturteori: Frantz Fanon, Edward Said, Homi K. Bhabha og Gayatri Chakravorty Spivak. Kort oppsummert er postkolonialisme ikke bare tiden etter kolonialismen, men også en studie av det koloniale maktforholdet og av den koloniale diskursen som utviklet seg. Postkolonial litteratur er litteratur som handler om denne maktstrukturen og som gir stemme til de kolonialiserte slik at de som ble okkupert, kan fortelle sin egen historie.

I selve analysen ser jeg nærmere på hva en postkolonial identitet er, og hvilke strategier de to hovedpersonene tar i bruk for å overleve det de blir utsatt for. Jeg analyserer også forholdet mellom de to hovedpersonene Zoppe og Adua, og hvordan traumer og skam overføres fra generasjon til generasjon, og så – til slutt – om far og datter klarer å nå frem til en forsoning.