Aldri tie, aldri glemme 22.07.11, eller? En diskursanalyse av terrortematikken i 6 lærebøker i norskfaget.

Abstract

Terrorangrepet 22.07.11 var en nasjonal katastrofe med store konsekvenser for individ og samfunn. Å forebygge radikalisering og motvirke utenforskap er noe av skolens samfunnsoppdrag. Kunnskapen som den oppvoksende generasjon har om 22.07 vil være variabel, men skolen har et ansvar for å undervise i årsaker til og konsekvenser av denne dagen for å motvirke lignende antidemokratiske krefter. Hvordan dette gjøres er opp til hver enkelt lærer og skole, men i dette arbeidet kan lærebøker være en god kilde til gjennomføring. Mitt empiriske grunnlag for denne oppgava er 6 lærebøker i norsk der 3 stykker er fra vg1 studieforberedende og 3 stykker er fra yrkesfaglig utdanningsprogram vg2. Metoden jeg har anvendt er en kritisk diskursanalyse av lærebøkene der jeg har sett på hvilke tekster de har valgt ut og hvordan lærebokforfatterne legger opp arbeidet med disse tekstene.

Jeg jobbet ut fra en hypotese om at den offentlige responsen på 22.07 i stor grad har en harmoniserende samholdsdiskurs som grunnlag, og at dette ville finne sted i lærebøkenes bruk og håndtering av tematikken. I min analysedel har jeg sett på tekstutvalget som et uttrykk for hvordan en velger å trekke inn 22.07.11 i norskfaglig sammenheng. Lærebokforfatterne har gjort noen bevisste valg både ved de tekstene de har valgt ut, men også hvordan de har formulert hvordan en jobber med dem. Det er en bevisst handling og jeg ønsket å se om det er en underliggende intensjon om å plassere terrorhandlingen inn i en av de større rammefortellingene. Det er en holdning som kommuniseres ut gjennom tekstutvalg og foreslåtte arbeidsoppgaver og det er noen diskurser som utmerker seg.

Konklusjonen min er at det er en manglende diversitet i både tekstutvalgene og hvordan lærebøkene velger å legge opp arbeid med terrortematikken. Diskursene som får dominere er i all hovedsak rettet mot samhold og kjærlighet på den ene sida, og en nytte -og ferdighetsdiskurs på den andre sida. Tekstene fungerer som ei tolkningsramme som vil prege undervisninga og de presenterer en forestilling om et nasjonalt fellesskap og en nasjonal «vi-følelse». Det offentlige ordskiftet har vært mer mangfoldig enn dette, men dette gjenspeiles ikke i lærebøkene. De holder fast i noen sider av fortellingene, men langt fra alle. Motivene bak terroren og foranledningen holdes i stor grad unna de tekstene som er valgt ut og i det foreslåtte arbeidet. Et ønske om å reprodusere den selvreparerende samholdsfortellingen, skåne elever og lærere for traumetematikk og instrumentell eksamenstankegang kan være noen av årsakene til disse valgene.