Sustainable work participation and return to work among long-term sick-listed people with depression in Norway

Abstract

Å sikre et bærekraftig arbeidsliv for personer med depresjon er en betydelig utfordring for de som rammes, arbeidsplasser og samfunnet som helhet. Globalt er depressive lidelser den nest største årsaken til uførhet, og medfører økt risiko for langvarige og gjentatte sykefravær samt for tidlig frafall fra arbeidslivet. I Norge er mentale lidelser den nest vanligste årsaken til sykefravær. Arbeid er en sentral helsedeterminant som i de fleste tilfeller bidrar til meningsfylt aktivitet, autonomi, inntekt til forsørgelse, sosial kontakt, status og muligheter for personlig utvikling. Langvarig fravær fra arbeid fratar individer arbeidets helsefremmende fordeler. I tillegg vil sosioøkonomisk posisjon, kjønn, og arbeidets art påvirke individer med depresjon ulikt avhengig av deres unike livssituasjon.

Mye forskning har undersøkt faktorer som påvirker retur til arbeid for individer med vanlige psykiske lidelser som depresjon, mens perioden etter retur til arbeid er lite forsket på. Forståelse av faktorer og forhold som påvirker ‘det bærekraftige’ ved tilbakeføringen er avgjørende for å støtte videre arbeidsdeltakelse. Det primære formålet med Ph.d. prosjektet var å fremme vår forståelse av bærekraftig arbeidsdeltakelse og retur til arbeid for langtidssykemeldte arbeidstakere med depresjonsdiagnose gitt i allmennpraksis. Et sekundært formål var å utforske helsetjenestens, NAVs og arbeidsplassens syn på arbeidsdeltakelse for personer med depresjon samt hvordan intersektorielt samarbeid kan være til støtte.

Denne avhandlingen er basert på tre studier. I studie I gjennomførte vi fokusgruppeintervjuer med aktører involvert i depresjonsomsorg for å utforske deres syn på arbeidsdeltakelse for arbeidstakere med depresjon og hvordan intersektorielt samarbeid kan støtte dem. Deltakerne anså arbeidsdeltakelse som helsefremmende under de rette forholdene, og vektla mulighetene for tilrettelegging på arbeidsplassen og støttende psykososiale arbeidsmiljøer. De understreket også viktigheten av intersektorielt samarbeid og påpekte at ingen enkelt aktør har full innsikt i en arbeidstakers situasjon. Å samle kunnskap og informasjon for å skape en omfattende og delt forståelse av arbeidstakerens situasjon, identifisere ressurser og fordele ansvar mellom aktørene kan bidra til bedre støtte for arbeidsdeltakelse for arbeidstakere med depresjon.

I studie II koblet vi data fra populasjons-, helse- og velferdsregistre for å utforske sammenhenger mellom utdanningsnivå og bærekraftig retur til arbeid i løpet av en toårig oppfølgingsperiode blant menn og kvinner (n=13 624) etter endt langtidssykefravær med depresjon. Ved bruk av kjønnsstratifiserte regresjonsanalyser og justering for sosiodemografiske variabler, yrkeskategori og lengde på det initiale sykefraværet, observerte vi en utdanningsgradient: høyere utdanningsnivåer var assosiert med økt sannsynlighet for bærekraftig retur til arbeid blant menn og kvinner. I de fult justerte analysene hadde menn med høyest utdanning 19% høyere sannsynlighet for å returnere til arbeid uten registrert fravær i oppfølgingsperioden sammenlignet med de lavest utdannede. Kvinner med høyest utdanning hadde 45% høyere sannsynlighet for bærekraftig retur til arbeid sammenlignet med de med lavest utdanning. Justering for yrkeskategori, og dels lengde på det initiale sykefraværet, forklarte i stor grad forskjellen i sannsynlighet for bærekraftig retur til arbeid blant menn med ulikt utdanningsnivå. Hos kvinner var ikke dette tilfelle. Funnene påpeker den sentrale rollen utdanning og arbeid kan ha i bærekraftig retur til arbeid ved depresjon og at menn og kvinner bør undersøkes hver for seg, da faktorer som fremmer et bærekraftig arbeidsliv kan være kjønnet.

I studie III benyttet vi den samme studiepopulasjon som i studie II og utførte group-based multi-trajectory modeling for å identifisere forløp i depresjonsomsorg basert på fastlegebehandling (FL), antidepressiv medisinering (MED) og behandling i spesialisthelsetjenesten i løpet av de tre første månedene av sykefravær. Videre utforsket vi sammenhenger mellom disse forløpene og bærekraftig retur til arbeid i tilsvarende oppfølgingsperiode som i studie II, ved bruk av kjønnsstratifiserte regresjonsanalyser, justert for sosiodemografiske variabler og lengde på det initiale sykefraværet. Vi identifiserte fire distinkte forløp med varierende behandlingshyppighet og modalitet: ‘FL 12 uker’ - 12 uker med fastlege konsultasjon samt lengre konsultasjoner og/eller samtaleterapi (omfattet 32.7% av studiepopulasjonen); ‘FL 2 uker’ - 2 uker med fastlegekonsultasjon samt lengre konsultasjoner og/eller samtaleterapi (18.6%); ‘FL & MED 12 uker’ - 12 uker med fastlegekonsultasjon og medisinering (40.0%); og ‘Spesialist, FL & MED’ - 12 uker med spesialistbehandling, fastlegekonsultasjon og medisinering (8.7%). I regresjonsanalysene hadde kvinner og menn med forløpet ‘FL 12 uker’ (referansegruppe) statistisk signifikant høyere sannsynlighet for bærekraftig retur til arbeid sammenlignet med de andre forløpene. Videre fant vi at menn med forløpet ‘FL 2 uker’ hadde 14% lavere sannsynlighet for bærekraftig retur til arbeid uten registrert sykefravær i oppfølgingsperioden sammenlignet med referansegruppen. Blant kvinner hadde forløpet ‘Spesialist, FL & MED’ 23% lavere sannsynlighet for tilsvarende utfall sammenlignet med referansegruppen.

Denne avhandlingen og de tre studiene den bygger på, belyser depresjonsomsorg i allmennpraksis og faktorer som påvirker bærekraftig arbeidsdeltakelse og retur til arbeid for arbeidstakere med depresjon. Variasjon i sosial kontekst, som sosioøkonomisk posisjon og type arbeid påvirker sannsynligheten for å oppnå bærekraftig retur til arbeid og nødvendiggjør en helhetlig tilnærming for å skreddersy støtten til den enkelte arbeidstaker. Videre forskning er dog nødvendig for å utforske hva som skal til for at arbeidstakere som returnerer til arbeid etter lengre sykefravær forblir i arbeid tross helsemessige utfordringer. Slik kunnskap vil informere involverte aktører og beslutningstakere og bidra til å optimalisere samarbeid, behandlingsforløp og tilrettelegging på arbeidsplasser for å fremme bærekraftig arbeidsdeltakelse for arbeidstakere med depresjon.

Securing a sustainable work life for individuals with depression is a considerable challenge for those affected, for workplaces, and for society at large. Globally, depressive disorders are the second leading cause of disability, posing increased risks of prolonged and recurring sickness absence and premature exit from work life. In Norway, mental disorders rank as the second most common cause of sickness absence. Work is a central health determinant which in most cases contribute to meaningful activity, autonomy, income, social contact, status, and personal growth opportunities. Long-term absence from work deprives sick-listed individuals of these health-promoting benefits of work. Furthermore, socioeconomic position, gender, level of education, and type of work affect individuals with depression differently, depending on their unique life situation.

While much research has investigated return to work (RTW) for individuals with common mental disorders like depression, the post-RTW phase is not well researched. Understanding the factors and conditions that influence the sustainability of RTW is crucial for supporting the continued work participation. The primary aim of this Ph.D. project was to enhance our understanding of sustainable work participation and RTW for long-term sick-listed workers diagnosed with depression in general practice. A secondary aim was to explore stakeholder views (healthcare workers’, social welfare workers’ and employers’) on work participation and RTW for workers with depression and how intersectoral collaboration in depression care can be of support.

This thesis was based on three studies. In Study I, we conducted focus group interviews with stakeholders involved in depression care to explore their views on work participation for workers with depression and how intersectoral collaboration can support them. Participants viewed work participation as health-promoting under the right conditions, emphasizing opportunities for work accommodation and a supportive psychosocial work setting. They also highlighted the importance of intersectoral collaboration, noting that no single stakeholder has full insight into a worker’s situation. Pooling knowledge and information to create a comprehensive and shared understanding of the worker's situation, identifying resources, and allocating responsibilities among stakeholders could better support work participation for workers with depression.

In Study II, we linked data from population, health, and social insurance registries to examine the association between education level and sustainable return to work (SRTW) during a 2-year follow-up of men and women (n=13 624) after long-term sick leave with depression. Using gender-stratified regression analyses and adjusting for sociodemographic variables, occupational category, and initial sick leave duration, we observed an educational gradient: higher education levels were associated with an increased likelihood of SRTW among men and women. In the fully adjusted models, the highest educated men had a 19% higher likelihood of SRTW without registered sickness absence during follow-up compared to the lowest educated men. The highest-educated women had a 45% higher likelihood of SRTW without registered sickness absence during follow-up compared to the lowest educated women. Adjustment for occupational category, and partly duration of initial sick leave, largely explained most of the significant variation in the likelihood of SRTW among men with varying educational level. This was not the case among women. The findings indicate the pivotal role of education and type of work in SRTW and that men and women should be investigated separately, because factors that promote a sustainable work life may be gendered.

In Study III, we used the same study population as in Study II and conducted group-based multi-trajectory modeling to identify depression care trajectories based on general practitioner (GP) treatment, antidepressant medication (MED), and treatment in specialized mental healthcare during the initial three months of sick leave. We further investigated associations between these trajectories and SRTW in the same follow-up period as in Study II, using gender-stratified regression analyses, adjusting for sociodemographic variables and initial sick leave duration. We identified four distinct depression care trajectories with varying frequency and modality of treatment: ‘GP 12 weeks’ - 12 weeks of GP consults and longer consultation and/or talking therapy (comprising 32.7% of the study population), ‘GP 2 weeks’ - 2 weeks of GP consults longer and consultation and/or talking therapy (18.6%), ‘GP & MED 12 weeks’ - 12 weeks of GP consults and medication (40.0%), and ‘Specialist, GP & MED 12 weeks’ - 12 weeks of specialist treatment, GP consults, and medication (8.7%). In the regression analyses, men and women in the ‘GP 12 weeks’ trajectory (reference group) had a statistically higher likelihood of SRTW compared to the other trajectories. Furthermore, we observed that men in the ‘GP 2 weeks’ trajectory had a 14% lower likelihood of achieving SRTW without registered sickness absence during follow-up compared to the reference. Among women, the ‘Specialist, GP & MED 12 weeks’ trajectory had a 23% lower likelihood of the same outcome compared to the reference.

This thesis and the three studies on which it is based illuminate depression care in general practice and factors influencing sustainable work participation and RTW for workers with depression. Variation in social context, such as socioeconomic position and type of work affect the likelihood of attaining SRTW and necessitates a holistic approach to tailor support to the individual worker. Further research is needed to explore what it takes for workers who return to work after long-term absence remaining in work despite health challenges. Such knowledge will be informative for stakeholders and policymakers and contribute to optimize collaboration, depression care trajectories and work accommodation to promote sustainable work participation for workers with depression.