Cultural capital and early childhood socialization : Family, friends, and the state

Abstract

Denne avhandlingen handler om å forstå ulikhet i barndommen gjennom å studere organiseringen av barns liv, en av de viktigste måtene sosial klasse antas å bli overført på tvers av generasjoner. I en egalitær velferdsstat som Norge, uttrykker offentlige myndigheter, sammen med sivilsamfunnsorganisasjoner, bekymring for sosial ulikhet når det gjelder barns tilgang til fritid, kultur og idrett. I FNs konvensjon om barns rettigheter, støttet av mange offisielle dokumenter og lover utstedt av den norske staten, er barns deltakelse i ulike sosiale livsområder knyttet til tanker om den gode barndom. Det er viktige kunnskapshull når det gjelder den sosiale fordelingen av barns deltakelse i tidlig barndom og hvordan denne skal forklares.

Det er betydelig interesse for deltakelse og ikke-deltakelse på tvers av ulike disipliner. Innenfor samfunnsvitenskapen er interessen tett knyttet til sosial klasse og prosesser knyttet til sosial stratifisering. Ifølge Bourdieus teori om sosial og kulturell reproduksjon arver barn fordeler fra familien sin, utover strengt materielle eiendeler som lett kan overføres. Gjennom klasset sosialisering akkumulerer noen barn kulturell kapital, noe som former deres livsbaner, spesielt i utdanningssystemet, som er det viktigste filteret for senere sosioøkonomisk posisjon. Til tross for den sentrale rollen tidlig barndomssosialisering spiller i Bourdieus teori, er begrepet latent i hans arbeid, gjennom hans arbeid med konseptet habitus, og hva som skjer i tidlig barndom er mindre utdypet.

Denne avhandlingen utforsker og beskriver ulikhet i barns organiserte liv (i alderen 3-15 år) og analyserer den sosiale fordelingen av ulike praksiser (kulturelle, fritids- og idrettsaktiviteter) i lys av ressursene og praksisene som finnes i familiene deres, foreldrenes nettverk og offentlige myndigheters innsats for å utvide kulturell deltakelse. Avhandlingen bruker surveydata fra tre runder av Barnefamiliepanelet (N=4754; 4116; 2852), samlet inn i en spesifikk og avgrenset geografisk kontekst: Bergen, Norge. Dataene inneholder detaljert informasjon om barns og foreldres praksis, på tvers av ulike felt, måler både generisk og spesifikk aktivitet (forskjellen mellom å ha besøkt et kunstgalleri og å ha besøkt KODE), og inkluderer informasjon om yngre barn enn det som vanligvis er tilgjengelig i forskningslitteraturen. Disse egenskapene er sjeldne i surveydata og gjør fokuserte analyser av sosialisering i familien i den tidlige barndommen mulig.

Avhandlingen består av en innledning og tre artikler. Innledningen gir et overblikk av det teoretiske rammeverket, studiens tids- og stedskontekst og metodene som tas i bruk. Jeg bruker et Bourdieusiansk rammeverk som er tilpasset barndomsforskning, med særlig vekt på Annette Lareaus arbeid om klasset foreldreskap, Sylvie Octobres arbeid med kulturell overføring, gjeninnføringen av barn som sosiale agenter assosiert med William Corsaro og Bernhard Lahires arbeid med sosialisering. Avhandlingens analytiske strategi kombinerer metoder for å utforske data ved hjelp av Geometric Data Analysis (GDA), sammen med annen multivariat statistisk analyse, i hovedsak ulike varianter av regresjonsanalyse.

I den første artikkelen i avhandlingen utforsker jeg strukturen i barns organiserte liv ved å konstruere en statistisk modell kalt “barns organiserte livsstilrom” ved hjelp av Multiple Correspondence Analysis (MCA). I denne artikkelen finner jeg at barns livsstiler formes av foreldrenes kapitalsammensetning og deres historie med kultur-, fritids- og idrettspraksiser. Dette skaper en forskjell mellom godt støttede arvtagere av livsstiler og nykommere. Bourdieus homologiteori antyder at de sosiale aktørenes symbolske univers (smak, praksis, holdninger, etc) i stor grad sammenfaller med deres sosiale posisjon, primært bestemt av deres tilgang til økonomisk og kulturell kapital. Barns organiserte liv har en trippel homologi med foreldrenes sosiale posisjoner og organiserte livsstiler. Vellykket overføring av livsstiler, og dermed også en klasset habitus, avhenger av tidlig introduksjon til smak og praksis i barndommen, og av å bygge en overordnet familie-kultur og interessen for ulike livsstiler.

I den andre artikkelen utvider jeg modellen for å analysere påvirkningen av noen faktorer som ligger utenfor de umiddelbare familierelasjonene - spesifikt foreldrenes venners påvirkning. I et teoretisk og empirisk bidrag til Bourdieus teori om sosial kapital, konstruerer jeg et sosialt nettverksrom ved hjelp av en posisjonsgenerator, som kartlegger strukturen i foreldrenes sosiale nettverk. Jeg konstruerer klynger fra denne statistiske modellen for bruk i en regresjonsmodell over barns deltakelse i legitim kultur. Høy-status sosiale bånd, spesielt de som har mye kulturell kapital, er knyttet til økt kulturell deltakelse for barn, mens flere sosiale bånd til arbeiderklasseyrker er koblet med lavere kulturdeltakelse enn hva kapitalsammensetningen i familien ellers skulle tilsi. Denne inkluderingen og ekskluderingen etter sosial status og praksis indikerer at legitim kultur kan bidra til sosial lukning selv i barndommen.

Den tredje artikkelen analyserer virkningen av spesifikke kulturpolitiske tiltak lansert i Bergen for å fremme barns kulturelle deltakelse. I denne studien påpeker jeg en “Matteus-effekt” (til dem som har, skal mer gis, Matt 25,29) på grunn av offentlige myndigheters tiltak, der barn som allerede deltar i organisert kultur, er enda mer tilbøyelige til å gjøre det på grunn av offentlige insentiver. Foreldre med begrenset kulturell kapital ser i mindre grad disse insentivene og er vanskeligere å nå. Ved å ta i bruk analyser av et kontrollert eksperiment, argumenterer jeg for at deler av problemet ved demokratisering av kultur handler om sosialt klasset persepsjon av kulturtilbud som verdifulle.

Målet med avhandlingen er å bidra til en forståelse av hvordan sosial ulikhet kan oppstå i tidlig barndom gjennom klasset foreldreskap – hvordan noen barn akkumulerer kulturell kapital gjennom foreldrenes organisering av deres liv – og hvordan disse prosessene støttes av sosialt verdifulle nettverk og gunstig offentlig politikk, selv i en skandinavisk kontekst der sosiale forskjeller bevisst dempes og kostnadene knyttet til fritid, idrett og kulturell deltakelse er betydelig redusert.

This thesis is concerned with studying inequality in childhood through the prism of the organization of children’s lives, one of the key ways in which social class is thought to be transmitted across generations. In an egalitarian welfare state such as Norway, public authorities, along with civil society organizations, raise concerns about social inequality in children’s access to leisure, culture, and athletics. In the UN convention on children’s rights, supported by numerous white papers and laws issued by the Norwegian government, children’s participation in various domains of social life is linked with notions of a good childhood. While there are many reliable sources of knowledge about youths, there are significant gaps in our knowledge concerning the social distribution of children’s participation, and in particular, in what ways it may be classed.

There is considerable interest in children’s participation and non-participation across a variety of disciplines. In social science, it is closely linked to social class and to the process of social stratification. In Pierre Bourdieu’s theory on social and cultural reproduction, children are theorized to inherit advantages from their families, beyond strictly material possessions that are easily transferred. Through classed socialization, some children accumulate cultural capital, which shapes their trajectories—especially in the educational system—which is the most important filter for later socio-economic positions. Despite the central role of early childhood socialization in Bourdieu’s theory, this process is latent in his work—through his work with habitus—and the context of early childhood in which classed socialization takes place is little elaborated.

This thesis explores and describes inequality in children’s organized lives (aged 3-15) and analyzes the social distribution of various practices (cultural, leisurely, athletic) in the context of the resources and practices located in their families, their parents’ networks, and public authorities’ efforts to broaden cultural participation. The thesis utilize survey data from three waves of the Families with Children panel (Barnefamiliepanelet, N=4754; 4116; 2852), collected in a specific geographic context: the city of Bergen, Norway. The data combine detailed information on children’s and parents’ practices (both parents, if applicable), contain both generic and non-generic practice categories (e.g. the difference between visiting a museum and a specific museum), and include information on younger children than what is common in the research literature. These qualities enable focused analyses on early childhood socialization in the family.

This thesis consists of a framing introduction and three articles. The framing introduction presents the theoretical framework, the case of Bergen and the national context, and the methodology utilized. I employ a Bourdieusian theoretical framework that has been adapted to the research object of childhood, depending especially upon Annette Lareau’s work on classed parenting, Sylvie Octobre’s work on cultural transmission, the New Sociology of Childhood associated with William Corsaro and influenced by Bernhard Lahire’s work on socialization. The data is explored using a Geometric Data Analysis (GDA) framework and standard causal analysis associated with regression analysis.

In the first article of the thesis, I explore the structure of children’s organized lives, constructing a statistical model called the space of children’s organized lifestyles using Multiple Correspondence Analysis (MCA). In this article, I find that children’s lifestyles are shaped by their parents’ capital composition as well as their parents’ history of cultural, leisurely and athletic practices, creating a difference between well supported inheritors of lifestyles and newcomers. Bourdieu’s homology thesis suggests that the social agents’ symbolic universe (tastes, practices, position takings) is to a large degree predicted by their social position, which is shaped by their access to economic and cultural capital. The structure of children’s organized lives—an important part of their overall lifestyles—is to a large degree superimposable on this structure. Children’s lifestyles exist in a triple homology with their parents’ social position and practices. Successful transmission of lifestyles, and along with it, classed habitus, depends on early childhood introduction to tastes and practices, building an overall family culture and the requisite appetite for the practices analyzed.

In the second article, I expand the model to analyze the influence of some family exogenous factors—specifically, the influence of parents’ friends. In a theoretical and empirical contribution to the Bourdieusian theory of social capital, I construct a space of social ties using a position generator, mapping the structure of parental social networks. I use the clusters obtained from this statistical model to perform regression modeling on children’s participation in legitimate culture. High-status social ties, especially those rich in cultural capital, are linked with higher cultural participation for children, while working class social ties is associated with lower cultural participation for children. This inclusion and exclusion by social ties indicates that legitimate culture be a vehicle of social closure even in childhood.

The third article analyzes the impact of three specific cultural policy interventions launched in Bergen, Norway to foster children’s cultural participation. In this study, I identify a ‘Matthew effect’ (to those who have, more shall be given, Matt 25,29) due to government interventions, where children who already participate in organized culture is even more likely to do so because of governmental incentives. On the other hand, parents with limited cultural capital are more likely to be ignorant of these incentives. The aim of the thesis is to contribute to our understanding of how social inequality can arise in early childhood by ways of classed parenting—how some children accumulate cultural capital through the parental organization of their lives—and how these processes are supported by socially valued social networks and beneficial public policies, even in the context of a Scandinavian case where social differences are consciously muted and the costs associated with leisure, sports and cultural participation is heavily reduced.