Samer som kunnskapsobjekt. Paolo Mantegazzas skandinaviske reise i 1879

Abstract

Sommeren 1879 reiste den italienske antropologen, professoren og senatoren Paolo Mantegazza til Norge sammen med sin noe yngre kollega Stephen Sommier. Det uttrykte målet for reisen var å erverve kunnskap om samene, som de to italienerne anså som et av de «mest interessante og minst studerte folkene i Europa». Kunnskapsproduksjonen skjedde i form av antropometriske mål og portrettfotografier, og reisen resulterte i to publiserte bøker: en kombinert reisebeskrivelse og etnografisk beskrivelse, og et album med antropometriske data, inkludert ca. hundre fotografier. Artikkelen kontekstualiserer Mantegazzas og Sommiers reise og kunnskapsproduksjon, med vekt på de fotografiene de tok. Med hjelp av fotografiene og blant annet samtidige antropologiske tidsskrift situeres reisen innenfor rammene av sin tids rasevitenskap. Det argumenteres for at fotografiene må ses som ledd i et større vitenskapelig prosjekt som handlet om å gjøre menneskelige forskjeller målbare, men også for at deres eksistens utfordrer en reduksjonistisk forståelse av 1870- og 1780-årenes antropologi som bare interessert i målbare forskjeller.

In the summer of 1879, the Italian anthropologist, professor and senator Paolo Mantegazza travelled to Norway, accompanied by his younger colleague Stephen Sommier. The expressed purpose of the travel was to aquire knowledge about the Sami, who the Italians regarded as among “the most interesting and least studied people in Europe.” Knowledge was produced by means of anthropological measurments and photographic portraits, and the travel resulted in two publications: one combined travelogue and ethnographic description, and an album of anthropometric data, about hundre photograhies included. The article contextualises the travel of Mantegazza and Sommier and their knowledge production, with special emphasis on the photograhies they took. Leaning on the photographic evidence and contemporaneous anthropological journals, the article situates the travel in the racial science of its time. The article argues that the photographies need to be seen as part of a broader project that aimed at making human differences measurable, but also that their very existence may challenge a reductionist understanding of the anthropology of the 1870s and 80s, that sees in it a science exclusively concerned with measurable diffences.