| dc.description.abstract | Tema for denne oppgaven er barnedrap og dølgsmålsfødsler i Norge i perioden 1860-1915. 1800- tallet var et skiftende århundre. Andre halvdel av 1800-tallet så store lovgivningsreformer under utarbeidelse, både innen velferdslovgiving og straffelovgivning. Mange av de nye lovene rettet seg mot mødre og barn. Tallet på barn født utenfor ekteskap var høyt gjennom hele 1800-tallet, skammen og fordømmelsen ugifte kvinner med uekte barn ble møtt med i samfunnet kunne i noen tilfeller føre til barnedrap. Kriminalloven av 1842 hadde klare allmennpreventive formål ved anvendelse av straff og inneholdt hele ni paragrafer om barnedrap. Alle tenkelige forhold skulle dekkes med disse bestemmelsene. Målet var å gjøre det enklest mulig for dommerne å henføre forbrytelser under riktig lovsted. Dommerens mulighet for å benytte skjønn under kriminalloven, ble på den måten kraftig begrenset. Straffeloven av 1902 brakte med seg et skifte, de individualpreventive hensynene ble dermed vektlagt i større grad en i tidligere norsk straffelovgivning. Denne oppgaven tar for seg denne utviklingen, fra kriminalloven av 1842 til straffeloven av 1902 med hensyn til barnedrapsbestemmelsene. Oppgaven behandler også rettspraksis i perioden 1860-1915, med særlig hensyn til Høyesterett og deres håndtering av barnedrapssaker. Oppgavens formål er altså å undersøke hvordan lovgivningen som gjaldt barnedrap og dølgsmålsfødsler utviklet seg i Norge fra 1860-1915, samt hvordan barnedrapssakene ble forstått, fremstilt og problematisert i rettsvesenet i perioden. | en_US |
