Moralens voktere? En kvalitativ analyse av politisk kommentarjournalistikk i Dagbladet og VG i forbindelse med seks politiske skandaler

Abstract

I denne oppgaven har det blitt gjort en kvalitativ innholdsanalyse av seks politiske skandaler i populæravisene Dagbladet og VG. De skandaliserte politikerne er som følger: Trond Birkedal (Frp), Per Sandberg (Frp), Bård Hoksrud (Frp), Manuela Ramin-Osmundsen (Ap), Saera Khan (Ap) og Roger Ingebrigtsen (Ap). Oppgaven har hatt til hensikt å undersøke hvilke verdier kommentatorene legger til grunn for sine moralske evalueringer av de skandaliserte politikerne, og ved brudd på hvilke verdier kommentatorene er kraftigst i sine moralske fordømmelser. For skandalene i dette utvalget gjør kommentatorene hovedsakelig bruk av allmennmenneskelige leveregler som er felles for alle og enkle å identifisere seg med. Verdier som holdes for særlig alvorlig å bryte med er at man skal snakke sant, man skal verne om de svake og at man skal ta ansvar for egne feil og lære av dem, og ikke skylde på andre. Videre er andelen moralske evalueringer høy, og disse er i hovedsak rettet mot politikernes personlige moral. Moraliseringen i dette utvalget deler således trekk med sjangeren melodrama, hvor også personlig moral og identifikasjon til publikums personlige erfaringer står sentralt. På bakgrunn av Fremskrittspartiets sporadiske, men like fullt gjentakende anklager om at "mediene er ute etter dem", har oppgaven videre tilsiktet å undersøke om det finnes noen tendenser som antyder at politikere i Fremskrittspartiet blir kraftigere moralsk fordømt enn politikere i Arbeiderpartiet i forbindelse med politiske skandaler. Mens det moraliseres særs lite over Arbeiderpartiet og dets ledelse i Ap-skandaler, blir Fremskrittspartiet gjennomgående fordømt etter deres partihistorikk og krisehåndtering. Dette er den mest fremtredende distinksjonen man ser i materialet vedrørende mulig forskjellsbehandling mellom partiene, sammen med at kommentatorene har en større tilbøyeliget til å spille på stereotypier og latterliggjøring av Frp. Det kan synes som om kommentatorene moraliserer over Arbeiderparti-politikerne som ensomme ulver, snarere enn at man knytter skandalen til et partiproblem. Motsatt er det for Frp, hvor man stadig trekker inn partihistorikken og partiet for øvrig, slik at det moraliseres over en ukultur som gjelder for partiet som sådan.