Hinderløyper, halmstrå og hengende snører. En kvalitativ studie av håp innenfor psykisk helse- og rusfeltet

Abstract

Hensikten med denne ph.d.- avhandlingen har vært å undersøke opplevelser av håp, og hva som kan bidra til å inspirere det, innenfor kommunale psykisk helse- og rustjenester. Fenomenet håp har blitt belyst fra tre ulike perspektiver. De tre perspektivene representerer tre delstudier i denne avhandlingen. Det første perspektivet er systematiske søk i fagfellevurdert litteratur. Det andre er gjennom å intervjue personer som har opplevd samtidige psykisk helse- og rusproblemer. Til sist har jeg intervjuet ansatte i kommunale psykisk helse- og rustjenester. Prosjektet er gjennomført i samarbeid med ansatte fra kommunen, personer med samtidige psykisk helse- og rusproblemer som har brukt tjenester i kommunen, samt pårørende til personer med samtidige problemer fra kommunen der studien er gjennomført. Resultatene fra de tre ulike delstudiene er presentert i tre vitenskapelige artikler som er inkludert i avhandlingen. I den første artikkelen var hensikten å undersøke førstepersonsbeskrivelser av hvordan håp, og hva som kan bidra til opplevelser av håp, er beskrevet i forskningslitteraturen av personer med samtidige psykisk helse- og rusproblemer. Det ble gjennomført systematiske litteratursøk uten at noen studier som møtte de opprinnelige inklusjonskriteriene ble identifisert. Dette representerer et interessant funn i seg selv, og tydeliggjør et behov for mer forskning med utgangspunkt i målgruppa. Fem fagfellevurderte artikler og én bok ble likevel inkludert og drøftet i artikkelen på tross av at de ikke presenterte kvalitative førstepersonsbeskrivelser av håp per se. Bakgrunnen for denne avgjørelsen var at materialet pekte på viktigheten av fenomenet, både for dem som erfarer samtidige problemer og dem som søker å hjelpe, og i så måte bidro til å belyse problemstillingen. Håp ble ikke tematisert i seg selv, men ble blant annet knyttet til endring og folks bedringsprosesser. I artikkel to ble resultatene fra den andre delstudien presentert. Dette var en kvalitativ undersøkelse av hvordan personer som har erfart samtidige psykisk helse- og rusproblemer opplever håp, og hva de mener kan bidra til å inspirere det. Det ble gjennomført kvalitative intervjuer med ni personer som har mottatt kommunale tjenester med bakgrunn i deres samtidige utfordringer. Intervjuene ble transkribert og analysert ved hjelp av tematisk analyse. Dette resulterte i fire overordnede temaer, hvorav det første omhandlet håp i seg selv: (a) “Daring to believe that something better is possible.” De siste tre temaene omhandlet det deltakerne hadde erfart at kunne bidra til opplevelser av håp: (b) “You need something to hold on to when you´re looking for the light at the end of the tunnel,” (c) “You need some people you can trust and who have faith in you” og (d) “You have to decide whether you want to go on or not.” Håp ble satt i sammenheng med ulike former for endring. Felles på tvers av intervjuene, var det som ble tolket som håp om å oppleve et ordinært “A4- liv.” For de fleste hadde det å få hjelp til ulike former for praktiske utfordringer vært viktig. Samtidig var tillit sentralt, både i forhold til seg selv, viktige andre, og ikke minst til hjelpeapparatet som alle hadde blandede erfaringer med. Den tredje artikkelen i avhandlingen presenterte funn fra intervjuer med ansatte i kommunale psykisk helse- og rustjenester. Hensikten med delstudien var å utforske måter de ansatte jobbet for å inspirere og å bidra til opplevelser av håp hos personer med samtidige problemer som mottar tjenester i kommunen. Data ble samlet inn gjennom bruk av kvalitative intervjuer som ble transkribert i sin helhet. Intervjuene ble så analysert ved tematisk analyse i programvaren NVivo. Resultatet av analysen ble tre overordnede temaer som oppsummerte de ansattes erfaringer: (a) “Believing in oneself and others,” (b) “Seeing and aknowledging opportunities” og (c) “Maneuvering toward hope.” Deltakerne var opptatt av hvordan deres eget håp var en forutsetning for å kunne ha håp på vegne av andre. De presenterte flere måter å ivareta eget håp på, både med et individuelt utgangspunkt, men også i forhold til samarbeid og i et systemperspektiv. Flere påpekte hvor viktig det var at rammebetingelser og arbeidsmiljø bidro til å muliggjøre måter å jobbe med håp på. De påpekte at hjelpeapparatet måtte være fleksibelt og gi rom for hvordan ansatte hadde jobbet for å inspirere håp hos dem som søkte hjelp. Samtidig understrekte de viktigheten av at arbeidsgiver og systemet de var en del av også måtte legge til rette for å ivareta de ansattes eget håp. Funnene pekte i retning av at håp må ses på som et resultat av samarbeid, som kontekstuelt og i relasjon til andre.