| dc.description.abstract | I siste halvdel av 1800-tallet gikk politiet gjennom en moderniseringsperiode, og denne analysen studerer hvordan politiet og politiske myndigheter definerte politiets samfunnsoppdrag under denne prosessen. Det blir gjort ved å analysere sider ved det mandatet politiet fikk i forbindelse med tvangsarbeidet, og rammene politiet hadde for å følge opp dette mandatet. Frem til 1894 hadde politiet makt til å administrativt bestemme hvem som skulle settes på tvangsarbeid uten en overordnet kontroll. Denne maktutøvelsen var unik for det norske politiet og ble etterhvert gjenstand for debatt. Debatten var en konsekvens av flere store reformer i sosiallovgivningen på 1800-tallet og skjøt for alvor fart etter at håndteringen av landets omstreifere ble gjenstand for diskusjon på Stortinget tidlig på 1890-tallet. Som et ledd i utarbeidelsen av en ny løsgjengerlov, ble tvangsarbeidet for alvor kritisert, og politiets utøvelse av skjønn mot tvangsarbeidets klientell ble problematisert. Kritikken rettet seg i hovedsak mot den administrative innsettelsen, og det ble argumentert for å innføre en judisiell håndtering av tvangsarbeidet som var i samsvar med Grunnloven og rådende rettsstatlige prinsipper. En rettslig prøving ville innskrenke politiets skjønn, og dermed gi politietaten nye rammer å arbeide innenfor. Debatten om tvangsarbeidet kan derfor også studeres som en debatt om politiets makt og myndighet til å utøve skjønn og hvilke mandat det skulle tildeles i møte med tvangsarbeidere. Dette kan sees som en del av politiets modernisering og profesjonaliseringsprosess, da det er med på å definere politiets ansvar og plass i samfunnet. | en_US |
