En ganske god plan. Om pådrivere og bremser i byutvikling i Oslo og Bergen 1827-1875

Abstract

Bergen var Norges største by helt frem til den ble forbigått av Oslo på 1830- og 1840-tallet. Etter at Oslo ble erklært hovedstad, opplevde Oslo en større befolkningsvekst enn de fleste byer i Europa, mens Bergen ble i samme tidsperiode kalt "stillstandsbyen, grunnet den relativt lave veksten. Oslo fikk sin første bygningslov i 1827, mens Bergen fikk sin basert på Oslos i 1830. Lovene skulle ha som funksjon å regulere byggingen i byene med spesielt fokus på å hindre bybranner. I denne masteroppgaven ser jeg på årsakene bak den ulike veksten i Norges største byer ved å se på hvordan aktiv planlegging og regulering påvirket byvekst på 1800-tallet. Hvordan påvirket plan og regulering byutviklingen i Bergen og Oslo i perioden 1827- 75? Hvem var pådrivere og bremser for aktiv planlegging? Denne oppgaven ser derfor på bygningslovene i Bergen og Oslo, samt hvordan de ble etterfulgt i praksis. Gjennom dette håper jeg å finne forskjellige oppfatninger med tanke på aktiv planlegging som tilrettelegger for urban vekst. Ved å se på aktørene i byene: privat elite, lokaladministrasjon og bygnings- og reguleringskommisjonene med stadskonduktøren som spesielt fokus, håper jeg å finne ut om det var pådrivere eller bremser i byene med tanke på aktiv byplanlegging. Denne oppgaven vil se på disse aspektene og diskutere om det kan sies å ha vært pådrivere eller bremser for regulering og planlegging i Bergen eller Oslo som forårsaket den ulike veksten i tidsperioden. Ved å se på de forskjellige aktørene: privat elite, kommunen, staten, bygnings- og reguleringskommisjonene samt stadskonduktøren, fant jeg ut at det var spesielt sistnevnte som skilte seg ut i de to byene ved aktiv og passiv påvirkning. Det kan ikke sies at det var tanker om en spesielt aktiv byplanlegging i noen av byene. Selv om det var en reguleringsplan bestemt i lovverket, ble ikke den fullført eller satt i gang. I Bergen var det en sterk elite som begrenset regulering og planlegging, mens det samme ble gjort av både formannskapet, magistraten og reguleringskommisjonen. Bygningsloven i Bergen var mer reaktiv enn i Oslo, og la ikke til rette for den store veksten som kom i den andre halvdelen av 1800-tallet.

Bergen was Norway's largest city until Oslo surpassed it in the 1840's. After Oslo was declared capital of Norway, Oslo experienced one of the most powerful population growths in Europe, while Bergen was labelled as "the Stagnant City", due to the relatively weak urban growth. Oslo created its first act of construction and planning ( bygningslov") in 1827 with Bergen following in 1830. These laws were specifically made to control the construction in the city by the officials with the main goal of reducing the risk of fire in the cities. In this master's thesis, I have explored the reasons behind the diverging growth in the largest cities of Norway in the 1800's by studying the effects of urban planning and regulation on urban growth. How did active urban planning and regulation affect Bergen and Oslo in the period 1827-1875? Who were proponents and/or opponents of controlled urban growth? I have therefore compared the acts regarding construction and regulation in both Bergen and Oslo, before also comparing the descriptions of the cities and their governing bodies in relation to the laws. In this way, I found differing opinions on actively planning and regulating the city to appropriate further growth. By looking at the positions of power in the cities, civic elite, city and state and government and the construction (bygningskommisjonen) and regulation (reguleringskommisjonen) committees, with special focus on the technical position of "stadskonduktør". In this way I found proponents or opponents of controlled urban planning and regulation. Especially the differences in the stadskonduktør" position and the civic elite affected the amount of urban planning, while the cities' governing bodies were both active and passive in varying degrees. Among the findings of this thesis, it became clear that neither city had an active governing body in regards to controlled urban growth. Although there were plans specified by the construction and regulation acts to draft a regulation plan, these plans were either not set into motion, or complete. However, the stadskonduktør" position in Oslo was manned by strong personalities who constructed and regulated areas, while the conflict in Bergen slowed the planning and regulation down. Especially regarding maps used for planning. There was also a strong civic elite in Bergen who resisted planning and regulation. The same can be said of the local government. The construction act in Bergen was more reactive than the one in Oslo, leading to the city not adapting to the urban growth in the 19th century.