| dc.description.abstract | Kravet til endelig avgjørelse "within a reasonable time" følger av Den europeiske menneskerettskonvensjonen 4. november 1950 (heretter EMK) artikkel 6. Den autentiske lovteksten i art. 6 nr. 1 lyder: "In the determination of his civil rights and obligations or of any criminal charge against him, everyone is entitled to a fair and public hearing within a reasonable time by an independent and impartial tribunal established by law." Tilleggsskatt ilegges den som har oppgitt uriktige eller ufullstendige opplysninger til skattemyndighetene, og dette har eller kunne ha medført skattemessige fordeler, jf. ligningsloven § 10-2 første ledd. I norsk internrett regnes tilleggsskatt for å være en sanksjon. I dag er det sikker rett at både tilleggsskatt på 30 pst, og de skjerpede varianter på henholdsvis 45 pst og 60 pst, omfattes av straffebegrepet i EMK. For skattyter kan ileggelse av tilleggsskatt være både en økonomisk og psykisk belastning. Vedtak om tilleggsskatt kan potensielt sett bli svært tidkrevende dersom saken blir behandlet i flere omganger administrativt og i domstolen. Usikkerheten frem til endelig avgjørelse kan derfor oppleves som en prøvelse og medføre redusert livskvalitet. Blant annet av disse grunner, ønsker skattyter en avklaring så fort som mulig, og i alle fall innen rimelig tid. Skattyters krav på endelig avgjørelse innen "reasonable time" etter artikkel 6 reiser to hovedproblemstillinger, nemlig hvilken tidsperiode som skal være med i vurderingen, og hva som skal regnes som "reasonable" saksbehandlingstid. Det er disse problemstillingene som vil være kjernen i oppgaven. I utgangspunktet løper fristen fra tidspunktet skattyter mottar varsel om at skattemyndighetene vurderer å ilegge tilleggsskatt. Sluttidspunktet for rimelighetsvurderingen faller normalt på tidspunktet for vedtak eller rettskraftig dom. Det kan imidlertid tenkes at tidsløpet må settes til andre tidspunkter enn nevnte. Grensen for hva som regnes som rimelig eller urimelig lang saksbehandlingstid er vanskelig å fastsette. Vurderingen må bero på en konkret vurdering, med særlig vekt på fire momenter utpenslet i EMD-praksis. Disse er sakens kompleksitet, skattyters atferd, myndighetenes håndtering av saken, og i noen tilfeller hva som står på spill for skattyter. | en_US |
