"Vanvit" - En studie av galskap, genitenkning og selvfremstilling i Kristofer Uppdals "Herdsla"

Abstract

Sammendrag: Masteroppgave i nordisk litteratur Institutt for lingvistiske, litterære og estetiske studium Universitetet i Bergen Våren 2016 Student: Fredrik Parelius Veileder: Eirik Vassenden Tittel: «Vanvit!» Undertittel: En studie av galskap, genitenkning og genifremstilling i Kristofer Uppdals Herdsla Denne masteroppgaven tar for seg Kristofer Uppdals roman Herdsla. Romanen kom ut i 1924, som siste bok i Uppdals ti-binds romanserie Dansen gjennom skuggeheimen. Gjennom romanen følger vi to av Uppdals geniale rallarindivider, Audun Rambern og Tørber Landsem og deres kamp mot ytre fiender og indre demoner. Disse to karakterenes merkelige og til dels irrasjonelle trekk, har i resepsjonen av Herdsla blitt knyttet til Kristofer Uppdals sviktende mentale helse i perioden rundt verkets tilblivelse. Herdsla har i utstrakt grad blitt lest, som en selvbiografisk og mislykket avslutning på Dansen-serien som ikke står i stil med den ambisiøse prosjektbeskrivelsen for tibindsverket som Uppdal legger fram i Herdslas forord. I min lesning av romanen argumenterer jeg for at Herdsla, snarere enn å være et biprodukt av Uppdals biografiske galskap, kan leses som en bevisst utforskning av menneskesinnets overskridende sider. Utviklingen til de to hovedkarakterene skjer langs linjer som er lett gjenkjennbare i den idehistoriske tradisjonen omkring galskap og genitenkning. Uppdal skriver frem to versjoner av genimyten som fyller hver sine funksjoner i hans verdensbilde. Audun Rambern fremstilles som et Nietzsche-inspirert overskridende kunstnergeni, mens Tørber Landsem fyller en rolle som minner om Thomas Carlyles politisk revolusjonære «heros». I Ramberns fortelling knyttes kunstskapelsen til en form for positivt betont galskap, et skapende «vanvit» som både blir dikterens velsignelse og forbannelse. Uppdal reforhandler her galskapens status, og innlemmer den i sin romantisk funderte poetikk. De tydelige selvbiografiske elementene i Herdsla gir støtte for å lese dette som et forsøk på å omforme galskapen gjennom litteraturen. Vi ser også hvordan Uppdals to genikarakterer blir skrevet fram som strategier for å skape tragisk biografisk materiale om til noe ekstraordinært og genialt i en form for «self fashioning».

Abstract: MA thesis in Nordic Literature Department of Linguistic, Literary and Aesthetic Studies University of Bergen May 2016 Student: Fredrik Parelius Tutor: Eirik Vassenden Title: «Vanvit!» Subtitle: Madness, genius and self-fashioning, a study of Kristofer Uppdals Herdsla This MA thesis is a study of Kristofer Uppdals Herdsla. The novel was published in 1924 it was the tenth and final book in Uppdal's vast epic work Dansen gjennom skuggeheimen. Throughout the novel we witness the evolution of Uppdal's two strange and ingenious rallar-characters, Audun Rambern and Tørber Landsem, and follow their struggle against vicious enemies and inner demons. The main characters' irrational traits and partly bizarre behavior have, to a large extent, been linked to Uppdal's own failing mental health, and his hospitalization in 1926. Herdsla has been viewed by the reception, as an autobiographic and flawed ending to the Dansen-series which fails to live up to the expectations Uppdal nourishes in his preface to the novel. In my thesis I argue that Herdsla is a deliberate exploration of the transcendent elements of the human mind, rather than being a byproduct of Uppdal's madness. The main characters' plotlines follow different patterns that can be recognized in the philosophical tradition concerning madness, inspiration and genius, and Uppdal presents his own two versions of the myth of the genius. Audun Rambern is a romantic genius influenced by Nietzsche's thoughts, and his concept of the «Übermensch». Tørber Landsem is on the other hand more of a revolutionary, political genius, influenced by Thomas Carlyle's «Great Man». In Ramberns story we also see the development of a positive view of madness as a creative force of the mind which becomes the poet's greatest gift, and his curse. Uppdal renegotiates the role of madness in literature, and includes it in his personal poetics as a valuable trait for the poet to possess. The apparent autobiographic tendencies in Herdsla support the reading of Uppdals attempt to reshape madness in literature; also, we see how Uppdal employ his main characters as strategies for transforming his own tragic life story into something extraordinary and ingenious through a form of «self-fashioning».