J.M. Coetzee's disgrace: At the margins of the human

Abstract

Sammendrag I denne avhandlingen gjør jeg en lesning av J.M. Coetzee's roman Disgrace (1999), der jeg undersøker etiske aspekter ved romanen med et posthumanistisk rammeverk. Disgrace er i motsetning til Coetzee's tidligere publikasjoner, en tilsynelatende realistisk roman, der handlingen er lagt til samtidens postapartheid samfunn. Med vold og rasekonflikt sentralt i handlingen, ble romanen oppfattet som en pessimistisk og mørk representasjon av det nye samfunnet, noe som medførte tildels kraftig kritikk i hjemlandet. Romanens kompleksitet har likevel ført til et mangfold av ulike lesninger, både med henhold til form og innhold. Selv om handlingen på overflaten ser ut til å fokusere på utfordringer knyttet til sted og tid, argumenter jeg for at det er viktig å ikke stoppe lesningen der. I avhandlingen utforsker jeg hvordan Coetzee gjennom både formale grep og tematikk, utforforsker subjektivitet, tid og mellommenneskelig interaksjon, såvel som interaksjon mellom mennesker og dyr. Ved hjelp av narratologiske verktøy har jeg forsøkt å vise hvordan Coetzee avdekker undertrykkende strukturer og diskurser og samtidig problematiserer og utfordrer den vestlige humanismens hegemoni. Videre har jeg forsøkt å vise hvordan en posthumanistisk etikk kommer tilsyne i romanen, både ved å se på formale aspekter og romanens sentrale hendelser og tematikk. En rekke posthumanistiske tekster danner det teoretiske rammerverket for avhandlingen; blant teoretikerne jeg støtter meg til finner man Rosi Braidotti, Karen Barad, Donna Haraway og Cary Wolfe. Felles for disse er at de problematiserer hva det vil si å være menneske, og bryter ned tradisjonelle hierarkier og dualismer som kropp/sinn, kultur/natur, menneske/dyr.