Flora Norvegica av J.E. Gunnerus. På norsk og med kommentarer

Abstract

This is the first version in Norwegian of Norway’s first flora which was published in Latin in two volumes in 1766 and 1776 (the second part posthumously, by the nephew N.D. Gunnerus) by bishop Johan Ernst Gunnerus (1718–1773) of the Nidaros diocese. He was a well-educated man (in Copenhagen, Halle, and Jena) but he never studied botany. Nevertheless, he felt a religious and patriotic duty to write a flora. He was greatly inspired and supported by his contemporary Carl von Linné who admired his work. Gunnerus includes 1118 numbers in the flora, of which some species (one sponge, now classified as an animal) were new to science. Gunnerus is still recognized as the author of some scientific plant names. The flora is not systematically arranged, but apparently haphazardly, according to when he became acquainted with the species. This is quite cumbersome, as he covers all groups from moulds to forest trees, in free mixture. In spite of the title, the flora covers mainly his diocese, which at Gunnerus’ time included all regions from Romsdal in Møre and Romsdal county to east Finnmark county, to the Russian border. From 1759 to his death he spent much time and effort on visitations during which he often collected specimens. Gunnerus follows the new binary nomenclature of Linné without further discussion, but includes a range of phrase names of earlier authors. The botanical observations are uneven and not always relevant from our perspective. There are many misidentifications. These are particularly revealed when comparing the flora text with his herbarium, which is now kept in herbarium TRH. Sometimes, though, he goes into great detail when he had time to enjoy himself at the microscope, e.g. when describing the function of the annulus in fern sporangia. Usually he just repeats rather briefly previous descriptions. In principle, he claims not to include species which he had not studied personally, a principle clearly not upheld in the second volume. Among the cryptogams he was particularly interested in the algae which, however, he did not understand well. More than once, he described the same species under several different names. The herbarium shows that he often misidentified species, and even included species in the flora which are not growing in Norway. The numerous notes to the text aim at clarifying many of Gunnerus’ mistakes and misunderstandings. In the last chapter Flora Norvegica is compared with some contemporary Norwegian botanical publications, and evaluated from a recent floristical viewpoint. Gunnerus recorded local plant names, including Saami ones. He even created new Norwegian names for many species. A particularly important and surprising aspect of the flora is the insight it gives into daily life in Norway at around the 1760s, due to his annotations and discussions of plant use in all parts of the society, though mostly among farmers. The text also gives an insight into the flora of the cultural landscape. Gunnerus was the first to report a number of species growing in Norway; 24 of them by literary records which are considered reliable. For another 102 species his herbarium specimens are the oldest records available.

Dette er den første oversettelsen til norsk av Norges første flora, som ble utgitt på latin i to bind i 1766 og 1776 (andre del posthumt, ved nevøen N.D. Gunnerus) av biskop Johan Ernst Gunnerus (1718–73) i Nidaros bispedømme. Han var en skolert mann (fra København, Halle og Jena), men han studerte aldri botanikk. Likevel følte han en religiøs og patriotisk plikt til å skrive en flora. Han ble sterkt inspirert og støttet av den samtidige Carl von Linné, som beundret Gunnerus’ arbeid. Floraen omfatter 1118 numre, hvorav noen arter (deriblant en svamp, nå klassifisert som dyr) var nye for vitenskapen. Gunnerus er fremdeles anerkjent som autor for noen plantenavn. Floraen er ikke bygd opp systematisk, men med artene i tilfeldig ordning, tilsynelatende etter som Gunnerus ble kjent med dem. Dette er ganske tungvint, etter som han dekker grupper fra mugg til skogstrær, i blanding. Trass i tittelen dekker floraen hovedsakelig hans bispedømme, som ved Gunnerus’ tid omfattet alle regioner fra Romsdal i Møre og Romsdal til ØstFinnmark, like til grensen mot Russland. Fra 1759 til sin død brukte han mye tid og krefter på visitasreiser. Under disse samlet han ofte planter. Gunnerus bruker Linnés nye binære nomenklatur uten videre diskusjon, men inkluderer mange frasenavn fra eldre forfattere. Hans botaniske observasjoner er ujevne og ikke alltid relevant ut fra våre synspunkt. Der er mange feilbestemmelser. Disse blir særlig avslørt når floratekstene sammenlignes med Gunnerus’ herbarium, som nå tilhører herbarium TRH. Noen ganger, når han hadde anledning til å sitte ved mikroskopet, kunne han bli svært detaljert, som når han beskriver hvordan annulus i bregnesporangier fungerer. I utgangspunktet inkluderer han i floraen hovedsakelig arter som han selv har studert, et prinsipp som ikke er fulgt i floraens del 2. Blant kryptogamene var han særlig interessert i alger, som han imidlertid ikke forsto særlig godt. Mer enn én gang beskriver han samme arten under flere ulike navn. Herbariet viser at han ofte feilbestemte arter, og til og med tok med arter som ikke vokser i Norge. De mange notene til teksten tar bl.a. sikte på å klargjøre Gunnerus’ feil og misforståelser. I det siste kapitlet vurderes Flora Norvegica mot verker av Gunnerus’ samtidige og ut fra dagens florakunnskap. Gunnerus samlet lokale plantenavn, inklusive samiske navn. Han skapte også nye norske navn for mange arter. Et særlig viktig og overraskende aspekt ved floraen er innsikten den gir i dagligliv i Norge i 1760-årene, gjennom merknader og diskusjoner om plantebruk i alle deler av samfunnet, skjønt mest blant bønder. Tekstene gir også innsikt i floraen i kulturlandskapet. Gunnerus var den første som rapporterte mange arter som vokser i Norge; 24 av dem ved publiseringer som anses pålitelige. For 102 arter er hans herbariebelegg de eldste som finnes fra Norge.