Strandforskyvning på Bokn og deglasiasjonen av Boknafjorden, Rogaland

Abstract

Denne masteroppgaven presenterer en senglasial strandforskyvningskurve for Vestre Bokn, en øy med beliggenhet i ytre deler av Boknafjorden i Rogaland fylke, samt tolkning av deglasiasjonsforløpet i fjorden basert på nye dateringer fra dette arbeidet og allerede eksisterende kronologi fra regionen. Strandforskyvningskurven er basert på litostratigrafiske og biostratigrafiske analyser av isolasjonsbassengene Gunnarstadvatnet (17,44 m o.h.) og Boknamyr (11,71 m o.h.). Oppgaven tar for seg fastsettelse av isolasjons- og ingresjonskontakter på grunnlag av fytoplanktonanalyse, en metode som baserer seg på analyser av mikroskopiske fytoplankton (grønnalger og dinoflagellatcyster) som oppbevares i pollenprepararter og kan brukes som indikatorer på paleosalinitet. Kronologien i bassengene er basert på tilsammen 15 radiokarbondateringer utført med akselerator massespektrometri (AMS) og danner grunnlaget for å kunne tidfeste isolasjons- og ingresjonskontaktene. Gunnarstadvatnet og Boknamyr ble isolert for første gang henholdsvis ca. 13900 kalenderår før nåtid (kal. år BP) og ca.13800 kal. år BP, noe som betyr at det relative havnivået sank raskt i tidlig allerød. Mye tyder på at havnivået under regresjonsminimumet i allerød lå nære terskelen til Boknamyr (11,71 m o.h.) siden det er observert en kort ferskvannsfase i dette bassenget, som ble avsluttet ca. 13500 kal. år BP. En påfølgende brakkvannsfase vitner om lengre stillstand eller svært sakte stigning i det relative havnivået før bassenget igjen ble fullmarint i overgangen mellom allerød og yngre dryas (YD). Hvor stor YD-transgresjonen var på Bokn er usikkert, men observasjoner av en marin terrasse med mulig yngre dryas opprinnelse og sammenligninger med isolasjonsbassengundersøkelser fra nordlige Karmøy, tilsier at YD-transgresjonen kulminerte rundt 22 m o.h. Transgresjonen passerte terskelen til Gunnarstadvatnet (17,44 m o.h.) omkring 12350 kal. år BP, noe som viser at havnivåstigningen må ha akselerert kraftig etter overgangen allerød/YD og fram til transgresjonsmaksimumet, som antagelig ble nådd mot slutten av YD. Ved overgangen til holocen begynte havet igjen å synke raskt og bassengene ble isolert rundt 11300 kal. år BP. Det ble ikke funnet materiale til radiokarbondatering i bunnen av de undersøkte kjernene, men basert på en vurdering av sannsynlige sedimentasjonsrater i den tidligste glasimarine fasen anses det som mest sannsynlig at det ble isfritt på Bokn et stykke inn i bølling.