Skuringsstriper og isbevegelse for Hordaland

Abstract

The main aim for this project is to study the West Norwegian ice dynamics based on the orientation of glacial striations and streamlined landforms. Several authors have previously described the former ice movement in Hordaland, but the detail and any changes during retreat is poorly known. Using streamlined subglacial landforms to reconstruct former patterns of ice movement is a well-established. In Hordaland, and elsewhere in West Norway, however there is only a thin and incoherently cover of glacial sediments. In many places, the only record of past ice movement are striations on bare bedrock. In this master thesis, 2400 striations from Hordaland are assembled into a GIS database. The data is collated from both unpublished, published and own field observations. The database is made available as a digital file for all to use in later studies (Appendix, shape file). In the database is the striations location, altitude, orientation, relative chronology and author recorded. The striations are also presented in series of maps in order to interpret and analyse patterns of the ice movement and retreat. Evidence derived from striations is supplemented with information from ice-marginal deltas which have been dated using a shoreline diagram reconstructed from relative sea level data to reconstruct the pattern of retreat after the Younger Dryas (YD, 12.7-11.5ka). Finally, the striations are used to study topographical influence on the ice movement by identification of calving bays and examination of the mode of ice movement across fjords orientated normal to the ice flow direction. Observations and cross-cutting of striations lying outside the YD margin position show that the ice flow can be separated into 4 flow-sets, or distinct phases. The oldest ice movement is towards the west followed by a small change towards WSW. The time interval between these two phases is likely very short. In a later stage, the ice likely thinned and begins to be deflected along fjords and valleys. There is a clear indication of striations orientated towards the fjords, showing where there must have been calving bays during retreat. Three hypothesis is developed for how the ice movement occurs across deep fjords orientated normal to the ice flow. Striations on the highest mountain tops show that the ice moved towards the west, while striations at sea level show an orientation parallel to the length profile of the fjords. It is likely that these sets of striations were inscribed at different times and make it difficult to determine how the ice movement was in the bottom of the fjords when the ice was thick.

Hovedmålet med denne masteroppgaven er å studere isdynamikken på Vestlandet under siste istid og isavsmeltingsperiode ved å bruke skuringsstriper som retningsindikator. Dette vil forbedre forståelsen av siste istid og kan også være nyttig for studier av moderne breer som er i tilbaketrekking. Isbevegelsen i Hordaland er tidligere studert av flere forfattere, men detaljer som innebærer endringer i bevegelsesmønsteret er lite kjent. I dette masterprosjektet er det sammenstilt 2400 skuringsstriper fra Hordaland som både er publiserte-, upubliserte-, og egne feltdata. Alle data er samlet i en GIS database som er digitalt tilgjengelig og åpent for alle, slik at stripene lettere kan benyttes i videre studier (Vedlegg, shape fil). Databasen inneholder stripenes lokalitet med høyde over havet, orientering, relative alder og hvem som har samlet inn stripene. Stripene er så analysert med hensyn til fordeling, retning, høyde over havet, berggrunn og overdekket før de er presentert i en serie med kart fra forskjellige perioder som viser tolkning av skuringsretningene. Skuringsbildet er analysert med henblikk på å kartlegge mønstre i isbevegelse og isavsmeltingen i området. For perioden etter yngre dryas (YD, 12 700- 11 500 år siden) er det i tillegg benyttet isrand-deltaer datert med et strandlinjediagram til hjelp for rekonstruksjon av isavsmeltingen. Skuringene er dertil brukt i et forsøk på å kartlegge hvor det dannes kalvingsbukter og hvordan isen har beveget seg ned i dype fjorder som er orientert på tvers av isens bevegelsesretning. Observasjonene viser at skuringsmønsteret utenfor YD grensen kan deles i 4 strømningssett. Eldste bevegelse er trolig mot vest, med en liten endring mot VSV som skjer nærmest samtidig, før isen tynnes og topografisk styres av fjorder og daler. Skuringsstripene viser en klar retningsendring mot fjorden og indikerer med dette hvor det ble dannet kalvingsbukter under isavsmeltingen. Breframstøtet i YD dannet en stor buet islobe som dekket nesten hele studieområdet. Etter YD var tilbaketrekkingen raskest i den sydøstre del og den yngste rekonstruerte brefronten, datert til ca 11 050 kal år BP (kalibrerte år før nåtid som er satt til år 1950 e.Kr.), viser en utløper fra Stølsheimen. Det er utviklet tre hypoteser for hvordan isen beveger seg over dype fjorder som er orientert på tvers av isbevegelsen. Undersøkelser av skuring på fjelltoppene og nede i fjorden viser at isen går over toppene når isen er tykk og i en senere tid følger isen dalens lengdeprofil. Disse separate hendelser gjør det vanskelig å avgjøre hvordan isen beveget seg nede i fjorden når isen var tykk.