Kritisk realistisk antropologi - Eksemplifisering av et ikke-konflatorisk perspektiv

Abstract

The article illustrates the analytical utility of the perspective of critical realism as applied to a debate on the quality of public eldercare in Norway. Inspired by the philosopher Roy Bhaskar, I argue for an anthropology that acknowledges ontological complexity, particularly as regards the distinction between structure and agency in the formation of social praxis. While dominant perspectives in anthropology tend to project unidimensional forms of analysis, often in a conscious attempt to debunk «Western dualisms», I draw on Bhaskar to argue that such epistemological distinctions reflect aspects of reality. Thus framed – as non-reducible ontological levels – structure and agency need to be analyzed in their own separate terms; hence, we should adopt a multifaceted, non-conflational analytical approach. Applying this perspective, I attempt to mediate between the polar positions in the debate on eldercare and suggest an anthropology that seeks to go beyond empirical phenomena to uncover underlying formative mechanisms, that emphasizes temporality in the formation of social praxis, that recognizes the existence of ontological levels, and that dares to assess human knowledge about reality.

Med utgangspunkt i en disputt om betingelsene for kvalitet i offentlig norsk eldreomsorg eksemplifiserer jeg sider ved en kritisk realistisk tilnærming til sosialt liv. Inspirert av filosofen Roy Bhaskar argumenterer jeg for en antropologi som anerkjenner ontologisk kompleksitet. Artikkelen fokuserer særlig på skillet mellom strukturelle og handlingsdrevne nivåer i utformingen av sosialt liv. Mens toneangivende antropologiske perspektiver fremmer én-dimensjonale analyser, ofte i en kamp mot «vestlige dualismer», hevder jeg med Bhaskar at slike epistemologiske distinksjoner reflekterer sider ved virkelighetens karakter. Forstått slik – som ikke-reduserbare ontologiske nivåer – må struktur og agens analyseres ut fra sin egenart, ergo er det behov for en mangefasettert analytisk tilnærming. Artikkelen forsøker dermed å formidle mellom de standpunktene som kom til uttrykk i disputten og foreslår mer konkret en dybdeorientert antropologi som går bakenfor empiriske fenomener for å avdekke formative mekanismer, som vektlegger tidsdimensjonen i utforming av sosialt liv, som anerkjenner ontologiske nivåforskjeller og som tillater seg å evaluere menneskelig kunnskap om virkeligheten.