Kommunereformen og bruk av rådgivende folkeavstemninger. En studie om norske kommuners bruk av rådgivende folkeavstemninger i forbindelse med kommunereformen

Abstract

I kommunereformen har det vært viktig med involvering og høring av innbyggernes synspunkter, og det var opp til kommunene selv å vurdere hvordan de ønsket å gjøre dette. Til tross for tydelige anbefalinger fra myndighetene og fra forskning, har et stort antall kommuner valgt å avholde folkeavstemning. Denne studien tar for seg kommunenes bruk av rådgivende folkeavstemninger i forbindelse med kommunereformen, og søker å oppnå generell kunnskap om hvordan folkeavstemning brukes som høringsmetode ved strukturreformer i kommunal sektor. Oppgavens problemstillingen er: «Hva kjennetegner kommunene som benytter seg av folkeavstemning i forbindelse med kommunereformen?». Oppgaven har både kartlagt omfanget av rådgivende folkeavstemninger i kommunereformen, og har gjennom hypotesetesting forsøkt å forklare hva denne variasjonen er uttrykk for. Det empiriske datamaterialet bestående av både primærdata og sekundærdata viser at rundt halvparten (212 av 428 kommuner) har valgt å bruke folkeavstemning som høringsmetode i kommunereformen. Samtidig er det store variasjoner i hvilke kommuner dette er. For det første er det forskjell i bruk av avstemninger mellom små og store kommuner, videre er det også store variasjoner innad i landsdelene og fylkene. Overordnet tyder mine funn på at verken kommunens økonomiske handlerom eller ordførerens partitilhørighet har betydning for om kommunen avholder folkeavstemning eller ikke. Funnene gir med andre ord ikke støtte for å hevde at det er forskjeller blant politiske partier eller rike og fattige kommuner når det gjelder bruk av folkeavstemning. Derimot viser studien at kommuner som tidligere har hatt territorielle folkeavstemninger har høyere sannsynlighet for å velge dette igjen, således tyder dette på at bruken av folkeavstemninger er preget av sti-avhengighet. Studien viser også at kommunenes geografiske beliggenhet påvirker bruken av folkeavstemning, og har avdekket at det er signifikant færre kommuner som benytter folkeavstemninger i landsdelen Sør-Østlandet enn kommuner i landsdelen Vestlandet. Overordnet indikerer altså denne studien at det instrumentelle perspektivet tilsynelatende har liten forklaringskraft. Det vil si at det er liten støtte i mine data for at beslutningen om å avholde folkeavstemning kan forstås som et resultat av strategiske overveielser. Det synes i stedet å være historiske tradisjoner som har sterkes forklaringskraft.