Psykomotoriske fysioterapeuters erfaringer med og kunnskaper om behandling av mennesker med traumelidelser

Abstract

Sammendrag Hensikten med denne studien er å se nærmere på hva som karakteriserer behandlingen av pasienter med traumelidelser i psykomotorisk klinisk praksis sett med terapeutens perspektiv. Det var interessant å vite mer om hvordan psykomotorikerne tenker i vurdering av pasientene, tanker omkring behandling og hvordan de opplever at kunnskap fra traumefeltet står i forhold kunnskapsgrunnlaget i Norsk Psykomotorisk Fysioterapi (NPMF). Metodologi og metode: Det ble foretatt kvalitative forskningsintervju med fem utøvere av NPMF med tilleggskompetanse innen traumefeltet. Materialet ble analysert ved bruk av systematisk tekstkondensering ad modum Malterud (2017). Studien skriver seg dermed inn i en hermeneutisk vitenskapstradisjon. Funn: Analysen ledet til tre resultatkategorier: 1) Behandler selv som verktøy – grunnet til stede i seg selv for å kunne være fullt til stede for og vâr den andre 2) «Her og nå som arena» - utforske sammen med kroppen som veiviser 3) Traumeteori som bakteppe i psykomotorisk tenkning og praksis Konklusjon: Informantene uttrykte at kunnskap fra traumefeltet understøtter psykomotorisk tenkning og praksis, og har bidratt til videreutvikling av forståelse og ferdigheter de hadde med seg fra videreutdanning i psykomotorisk fysioterapi. Videre formidler de at denne kunnskapen også har hatt betydning for deres vurderinger av pasientene og for behandlingen de gir. Informantene var samstemte om at nyere kunnskap fra traumefeltet samsvarer relativt bra med den psykomotoriske grunntenkningen. Det ble likevel understreket at den kroppslige tilnærmingen i psykomotorisk fysioterapi gir noe annet enn traumeterapi innenfor fagfeltet psykologi.

Abstract The aim of this study was to look more closely at what characterizes the treatment of patients with trauma disorders in psychomotor clinical practice, seen from the therapist's perspective. It was interesting to know more about how they think in the assessment of the patients, thoughts about treatment and how they feel that knowledge from the trauma field is in relation to the knowledge base in Norwegian Psychomotor Physiotherapy (NPMF). Methodology: Qualitative research interviews were conducted with five NPMF practitioners with additional competence within the trauma field. The material was analyzed using systematic text condensation at modum Malterud (2017). The study thus enters a hermeneutic science tradition. Results: The analysis led to three categories of results: 1) The therapist himself as a tool – grounded presence to be fully there for and aware of the other 2) “Here and now” as the arena – exploring together with the body as a guide 3) Trauma theory as a backdrop of psychomotor thinking and practice Conclusion: The informants stated that knowledge from the trauma field, supports psychomotor thinking and practice, and has contributed to a further development of the understanding and skills they had with them from education in NPMF. Furthermore, they express that this knowledge has also been important for their assessments of the patients, and for the treatment they provide. The informants agree that recent knowledge from the trauma field corresponds relatively well with the psychomotor basic thinking. However, the physical approach in psychomotor physiotherapy provides something other than trauma therapy in the field of psychology.