Tariffavtalen som reguleringsinstrument i atypiske arbeidsforhold.

Abstract

Problemstillingen for oppgaven er tariffavtalen som reguleringsinstrument i atypiske arbeidsforhold. Med atypiske arbeidsforhold siktes det i fremstillingen til relasjonen mellom en norsk mottakerbedrift og konserninternt utsendt arbeidstaker. Oppgaven vil i hovedsak bestå i en nærmere analyse av de kriterier som ligger til grunn for tariffavtalebegrepet, samt stille disse opp mot det atypiske arbeidsforholdet. Arbeidsforholdene det her siktes til vil i stor grad variere med hensyn til grad av tilknytning, utøving av arbeidsgiverfunksjoner og varighet av utstasjonering. Spørsmålet hvorvidt en avtaleregulering mellom partene kan anses som en tariffrettslig regulering kan derfor neppe besvares generelt. Et mål for oppgaven er derfor å peke på de relevante rettslige vurderinger, samt foreta en nærmere vurdering av hvordan disse lar seg anvende på det foreskrevne arbeidsforholdet. Spørsmålet om avtale mellom mottakervirksomheten i Norge og utsendte arbeidstakere kan være en tariffrettslig regulering utfordrer det tradisjonelle tariffavtalebegrepet, da særlig de personelle krav som oppstilles for avtaletypen. Det foretas derfor en grundig analyse av de personelle begreper, herunder hvorvidt partene i det atypiske arbeidsforholdet kan falle inn under disse. Trepartsrelasjonen mellom utsendingsforetaket, den utsendte arbeidstaker og den norske mottakervirksomheten innebærer også en problematisering av det tradisjonelle arbeidsforholdet. Utgangspunktet i norsk rett er at arbeidsforholdet består mellom en arbeidstaker og en arbeidsgiver, der førstnevnte utfører arbeid for og hos den annen i tråd med den individuelle arbeidsavtalen mellom dem. Oppgaven søker også å belyse hvorvidt en tariffrettslig regulering er hensiktsmessig og praktisk mulig. Dette gjøres i hovedsak ved å se nærmere på den tariffrettslige fredsplikt og adgangen til å iverksette arbeidskamp i interessetvister.