Velferdseffekter av et forbud mot prisdiskriminering i lys av egne merkevarer

Abstract

Oppgaven tar for seg en modell hvor en nasjonal leverandør selger et gode til to nedstrøms detaljister som konkurrer seg i mellom. Det speiselle med analysen er at den tar utgangspunkt i at de to detaljistene allerede produserer en egen merkevare som blir sett på som et substitutt til den den nasjonale aktørens merkevare. I oppgaven benyttes "take-it or leave-it" kontrakter i forhandlingene, hvor salg av kun egen merkevare er detaljistenes innsidealternativ. Det tas også høyde for en kostnadsasymmetri mellom de to detaljistene i distribusjonen av godet. Det blir så analysert hvilken prisingsstrategi som er optimal for leverandøren når han skal sette grossistpriser ut til detaljistene. Dette blir gjort for ulike former for et tenkt forbud mot prisdiskriminering som begrenser leverandørens handlingsvariabler i kontraktstilbudet. Analysen viser at leverandøren ønsker å dempe konkurransen mellom de to detaljistene. Gitt at det er en kostnadsassymetri vil også leverandøren tilby den mer effektive en lavere pris dersom det ikke eksisterer et forbud, og dette gir en effektivitetsgevinst. Videre viser analysen at dersom konkurransen er høy nok i sluttmarkedet kan et forbud som forbyr to-delt tariff øke det samfunnsøkonomiske overskuddet. I de fleste andre tilfeller vil det samfunnsøkonomiske overskuddet minke. Til matematiske beregninger samt grafer er Scientific Workplace benyttet.