Child injuries in Bergen, Norway : identifying high-risk groups and activity specific injuries

Abstract

Sammendrag (Norwegian summary) Formålet med denne studien var å undersøke forekomsten av barneulykker i Bergen sammenliknet med forekomsten andre steder innenlands og utenlands. Vi ønsket å undersøke hvilke barn, karakterisert ved alder, kjønn eller andre faktorer, som oftest pådro seg ulike skader. Det var også et mål å analysere hvilke skader som oftest oppsto under ulike typer aktiviteter, og om nye aktiviteter medførte nye skadetyper. Det var en målsetting at undersøkelsen ville gi velbegrunnete anbefalinger vedrørende forebygging av skader på barn. Det var også av interesse å se på utfallet av vår behandling av en vanlig, men komplisert skade, nemlig underarms- og håndleddsbrudd med feilstilling. Hovedregistreringen har foregått ved Bergen Legevakt og Haukeland Universitetssykehus i løpet av 1998 og danner grunnlaget for artikkel I, II, III og IV. I denne registreringen ble det brukt elektroniske påminnere til legevaktens helsepersonell for å sikre at den ble mest mulig komplett. Mer detaljerte og avgrensete registreringer av både gamle og nye aktiviteter har foregått ved Bergen Legevakts røntgen- og såravdeling fra 2000 til 2002 og danner grunnlaget for artikkel V og VI. Det ble registrert rundt 7.000 nye skader på barn under 16 år, hvorav 1.725 var bruddskader. Den totale årlige skadeinsidens var 9 per 100 barn under 6 år og 13 per 100 barn mellom 6 og 15 år. De yngste barna pådro seg oftest hodeskader mens de eldste fikk mest armskader. De fleste skader var av mild eller moderat alvorlighetsgrad, men 4 barn døde. De alvorligste skadene oppsto i trafikken. Hodeskade, inklusiv hjernerystelse, var den hyppigste innleggelsesdiagnosen i sykehus. De fleste skader oppsto hjemme eller nær hjemmet. Brannskader var hyppigst blant barn under 4 år og skyldtes oftest skolding fra varm drikke. Jenter fra etniske minoriteter hadde en høy andel av de alvorligste brannskader i dette registreringsåret. Skoleskader, inklusiv voldsskader, oppsto oftest i friminuttene og når barna var uten voksent tilsyn. Blant aktiviteter hadde fotball den høyeste årlige skadeinsidens (11 per 1000 barn), fulgt av sykling (8 per 1000 barn). Den årlige insidensen av brudd blant barn i Bergen kommune (245 per 10.000) var betydelig høyere enn tidligere påvist i andre norske byer (Harstad, Stavanger, Drammen og Trondheim). Gutter i alderen 13-15 år hadde en dobbelt så høy forekomst av brudd sammenliknet med jenter i samme alder. Mens 1/3 av fotball- og sykkelskadene var brudd, utgjorde de hele 2/3 av rulleskøyte- og snøbrettskadene og rammet oftest håndleddet. To spesielle bruddtyper forekom hyppigere i nye aktiviteter. Det gjaldt bruddskader i håndrotens skafoidbein, som ellers forekommer svært sjelden hos barn og unge, men som forekom i en høyere andel av bruddskadene ved bruk av rulleskøyter og rullebrett enn i andre aktiviteter. En høy andel underarms- og håndleddsbrudd med volar vinkling ble identifisert i forbindelse med bruk av sparkesykler. I begge tilfellene må det vurderes om vanlig håndleddsbeskyttelse også kan forebygge disse bruddtypene. Sparkesykler ble svært populære i 2000 og medførte mange skader dette første året, men skadeantallet begynte å falle allerede året etter. Det var ellers interessant å merke seg at håndleddet også var det vanligste bruddsted hos unge fotballspillere, og harde ballskudd var årsaken i hele 40% av tilfellene. Dette gjør det logisk å skulle beskytte håndleddet så vel som skinneleggen under denne aktiviteten. Vi vurderte også funksjonen i håndledd og underarm til barn og unge som syv år tidligere hadde hatt brudd med feilstillinger som måtte korrigeres. Våre behandlingsresultater var svært gode, selv der det var en resterende feilstilling på 15 grader eller mer ved gipsfjerning. Kontrollene indikerte en stor evne til remodellering av disse barnebruddene. Kun noen få med høyere underarmsbrudd hadde redusert funksjon til tross for normale røntgenbilder.