Sleep in Nursing Home Patients: Clinical Assessment and the Effects of Pain Treatment on Sleep

Abstract

Sleep disturbances, pain and depression are common in nursing home (NH) patients and the assessment and treatment of these conditions are challenging. In this thesis, I aimed to investigate clinical assessment methods of sleep in NH patients, as well as the effects of pain treatment on sleep in NH patients with dementia and depression. The thesis was based on two large-scale studies conducted in Norwegian NHs. In paper 1, we conducted a cross-sectional study (n=83), which investigated the degree to which actigraphy-based and proxy-rater based assessments of sleep in NH patients provide comparable clinical outcomes. We compared the sleep-related items in the Neuropsychiatric Inventory – Nursing Home version (NPI-NH) and the Cornell Scale for Depression in Dementia (CSDD) with actigraphy assessments of sleep disturbances. In papers 2 and 3, we conducted a multicenter, two-armed, doubleblinded, placebo-controlled, randomised clinical trial. The present thesis reports secondary outcomes of this RCT and includes papers that aimed to investigate the short-term effects (paper 2) and long-term effects (paper 3) of pain treatment on sleep as measured with actigraphy in NH patients with dementia and depression (n=106). In paper 1, the CSDD and NPI-NH measures were found to have a very small to small chance of capturing the sleep outcomes identified by actigraphic recordings. We concluded that the usefulness of proxy-rater measures of sleep is unclear, and further research into their clinical value is needed. The results from papers 2 and 3 of the thesis show that active pain treatment improved sleep compared to placebo in the short-term (paper 2). However, no such effect was found in the long term (paper 3). From baseline to week 13 of the treatment period, there was considerable attrition of patients due to adverse events, suggesting that more research into which analgesics may be most suitable in people with dementia is needed. The underlying mechanism of the results from papers 2 and 3 is unknown, and future research should explore this with a different design – using analgesics that patients with dementia and depression tolerate better. Such investigations should also focus on the clinical value of such treatment. To summarise, the thesis provides insight into strengths and weaknesses of different assessment tools that can be used to assess sleep in NH patients. It moreover sheds light on the effect of pain treatment on sleep in people with dementia and depression, which can lay the ground for further investigation.

Søvnforstyrrelser, smerte og depresjon er utbredt blant sykehjemspasienter og representerer en stor utfordring med hensyn til behandling. Denne avhandlingens formål var å undersøke kliniske evalueringsmetoder for søvn blant sykehjemspasienter, samt effektene av smertebehandling på søvn hos sykehjemspasienter med demens og depresjon. Avhandlingen er basert på to omfattende empiriske studier gjennomført ved norske sykehjem. I artikkel 1 gjennomførte vi en tverrsnittsstudie (n=83) hvor vi undersøkte i hvilken grad aktigrafibaserte og proxyrater-baserte evalueringer av søvn blant sykehjemspasienter gir sammenlignbare kliniske resultater. Vi sammenlignet søvnrelaterte mål i Cornell Scale for Depression in Dementia (CSDD) og Neuropsychiatric Inventory – Nursing Home version (NPI-NH) med søvnforstyrrelser identifisert med aktigrafi. I artikkel 2 og 3 gjennomførte vi en multisenter, toarmet, dobbelblindet, placebokontrollert, randomisert klinisk studie. De to siste artiklene i denne avhandlingen er basert på det sekundære formålet med studien, hvilket var å undersøke kortsiktige effekter (artikkel 2) og langsiktige effekter (artikkel 3) av smertebehandling på søvn målt med aktigrafi hos sykehjemspasienter med demens og depresjon (n=106). I artikkel 1 fant vi at målinger med CSDD og NPI-NH hadde fra svært liten til liten sannsynlighet for å fange opp søvnutfall som ble avdekket ved hjelp av aktigrafimålinger. Vi konkluderte at det er begrenset nytte av proxyratermåling av søvn, og at ytterligere forskning på den kliniske verdien av slike målinger er nødvendig. Resultatene fra artikkel 2 og 3 avdekket at aktiv smertebehandling forbedrer aktigrafimålt søvn sammenlignet med placebobehandling på kort sikt (artikkel 2). Imidlertid er disse resultatene ikke gyldige på lang sikt (artikkel 3). Fra baseline til uke 13 var det betydelig bortfall av pasienter som mottok aktiv smertebehandling grunnet ulike reaksjoner på den aktive behandlingen, hvilket indikerer at det er nødvendig med forskning med hensyn til hvilken smertebehandling som kan tolereres best i denne gruppen. De underliggende mekanismene for disse resultatene er imidlertid ukjente og fremtidig forskning bør undersøke dette ytterligere, da med annet design og med preparater som tåles bedre i denne pasientgruppen. Fremtidige studier bør også fokusere på den kliniske verdien av denne typen behandling. Oppsummert bidrar avhandlingen med ny innsikt i svakhetene knyttet til mulige evalueringsverktøy for søvn blant sykehjemspasienter. Videre belyser den effekten av smertebehandling på søvn, hvilket kan danne grunnlag for ytterligere forskning.