Retten til erstatning for nødvendige og rimelige utgifter og forholdet til skadelidtes tapsbegrensningsplikt

Abstract

Avhandlingen analyserer forholdet mellom retten til erstatning for «nødvendige og rimelige» utgifter og skadelidtes tapsbegrensningsplikt. Problemstillingen er særlig aktuell ved spørsmål om hvilke behandlingsutgifter skadelidte kan kreve erstattet ved personskade. Både «nødvendig og rimelig»-kriteriet og tapsbegrensningsplikten er sentrale avgrensningskriterier ved vurderingen av hva som vil gi skadelidte full individuell erstatning. Likevel det er stort sett «nødvendig og rimelig»-kriteriet som er gjenstand for nærmere vurderinger i Høyesterett. Tapsbegrensningspliktens rolle som et selvstendig regelsett ved erstatningsutmålingen er følgelig underkommunisert i relasjon til utgiftserstatning. Oppgaven analyserer derfor hvordan tapsbegrensningsplikten innvirker på vurderinger av hvilke utgifter som er «nødvendige og rimelige» i relasjon til personskader og tingskader.