Forvaringsstraff av barn Med et særlig fokus på vilkåret "helt ekstraordinære omstendigheter" i straffeloven § 40 som en konkret helhetsvurdering.

Abstract

Temaet for masteroppgaven er forvaring overfor barn. Med «barn» i denne sammenhengen menes personer i aldersgruppen 15-17 år. Adgangen til å idømme forvaring overfor barn fremgår av straffeloven § 40. Det følger av bestemmelsen at forvaring ikke kan idømmes barn med mindre det foreligger «helt ekstraordinære omstendigheter», jf. strl. § 40 første ledd siste punktum. Bruk av forvaring som straff overfor barn reiser en rekke prinsipielle spørsmål. For det første er det særlig to hensyn som står mot hverandre i vurderingen av hvorvidt det foreligger «helt ekstraordinære omstendigheter». På den ene siden står hensynet til samfunnsvernet, som er det bærende hensynet som begrunner forvaringsinstituttet, og på den andre siden står hensynet til barnets beste. Hensynet til barnets beste er relevant i den forstand at det vil være et tungtveiende hensyn i vurderingen om forvaringsstraff overfor barnet skal idømmes. For det andre må hensynene avveies mot hverandre i valget av reaksjon, hvorav barnets beste må balanseres mot hensynet til samfunnsvern. Det kan imidlertid også oppstå situasjoner der hensynene vil kunne være motstridende.