Døden som et onde: En oversiktsartikkel

Abstract

Siden 1970 har det utviklet seg en særegen og sofistikert diskurs om døden innen analytisk filosofi. Denne debatten oppsto som følge av en direkte imøtekommelse av Epikurs sekulære filosofi om døden. Epikur argumenterte indirekte for at døden ikke kan være et onde for den som dør. Kjernen i denne såkalte «badness of death»-debatten kan oppsummeres i to spørsmål: For det første, kan døden være negativ for den som dør? For det andre, hva gjør døden negativ for den som dør? Målet med denne artikkelen er først og fremst å redegjøre for og systematisere utviklingen av denne filosofiske debatten som døden på norsk, samt løfte frem og ikke minst drøfte de mest sentrale argumentene som har vært fremsatt i debatten.

Since the 1970s, a distinctive and sophisticated discourse on the badness of death has developed within analytical philosophy. This debate arose as a result of a direct response to the Epicurean secular philosophy of death. Epicurus indirectly argued that death cannot be an evil to the one who dies. The core of this so-called badness of death debate can be summarized into two questions. First, can death be negative for the person who dies? Second, what makes death negative for the one who dies? The aim of this article is first and foremost to explain and systematize the development of this philosophical debate in Norwegian, as well as to present and discuss the most central arguments that have been put forward in the debate.