| dc.description.abstract | Verden har de siste årene sett en økende trussel fra ekstreme islamistiske organisasjoner, og Den Islamske Staten har fått mye medieoppmerksomhet siden dens opprettelse i 2013. Med organisasjonens voldsomme og raske fremgang har mennesker fra hele verden reist ut av sine hjemland for å verve seg til gruppen. Blant disse har mange tusen vestlige borgere reist, deriblant fra Norge, og en del av dem har etter en tid i konfliktområdene vendt hjem igjen til sine opprinnelsesland. Denne studien har som formål å se på nettopp hvordan Norge skal håndtere syriafarere som returnerer ved å belyse problemstillingen «Hvordan skal norske syriafarere ivaretas av samfunnet ved hjemkomst?». Studien er basert på eksisterende litteratur som inkluderer rapporter, evalueringer, bøker, tidsskriftartikler, nettavisartikler og foredrag, i tillegg til seks kvalitative intervjuer hvorav 4 betegnes eksperter mens de resterende 2 er tilknyttet to ulike moskeer. Jeg har analysert informantenes synspunkt knyttet opp mot forskning som allerede foreligger og teoretiske perspektiver og begreper for å gi en sosiologisk forståelse av funnene i analysen. Studien viser først og fremst at det er svært ulike grunner til at noen oppsøker ekstreme miljøer og grupper, og det er ofte en kombinasjon av flere ulike faktorer som spiller inn. For noen tilbyr gruppen vennskap og gruppetilhørighet, for andre en actionfylt og spennende hverdag, og atter andre kan søke slike miljøer for å komme bort fra sine problemfylte liv ved å tro at medlemskap i en slik gruppe vil gjøre livet bedre. På tross av disse individuelle faktorene har også IS som organisasjon vært svært effektive med å rekruttere utenlandske fremmedkrigere. Mange unge har reist, og det kan tenkes at dette er en lett påvirkelig gruppe med tanke på radikalisering og mottakere av propaganda. På lik linje med at det ikke finnes kun en felles årsak til at individer blir medlem i ekstreme organisasjoner, trekker de seg også ut på bakgrunn av helt forskjellige motiv, noe som igjen fører til at hver enkelt har behov for ulike type tiltak med tanke på rehabilitering og reintegrering i samfunnet. Videre er det mye som tyder på at radikalisering skjer utenfor heller enn innad i moskemiljøene, og at det dermed er lite moskeene får gjort når det gjelder å forhindre at radikalisering skjer ‘in the first place’. Innsatsen til moskeene i forhold til å forhindre radikalisering og voldelig ekstremisme er det derimot lite å utsette på, og de to moskeene jeg besøkte var veldig opptatt av å fokusere på fellesskap og arrangere ulike aktiviteter for medlemmene. Det ser likevel ut til at en radikaliseringsprosess ofte innebærer at den enkelte forlater moskeen, fordi budskaper som formidles blir for moderate, og en oppsøker dermed 4 andre plattformer for kunnskap og informasjon om islam. Moskeene kan derimot være en viktig samfunnsinstitusjon når de radikaliserte har gjennomgått en av-radikalisering eller disengagement prosess, og på bakgrunn av dette etter hvert søker tilbake til moskeen. Da blir moskeenes rolle svært viktig i forhold til at de skal hjelpe den enkelte med å tolke koranen på en ny og mer moderat måte, noe som innebærer å lese og å tolke boken i henhold til dagens samfunn. Mange land har opprettet ulike reintegreringsprogram for sine hjemvendte syriafarere, og Norge er blant disse. Den nyopprettede mentorordningen i Kriminalomsorgen har som oppgave å drive dis-engagement arbeid med gruppen, noe som betyr at mentorene skal få de radikaliserte til å avstå fra å betrakte vold som et legitimt virkemiddel. Denne ordningen dreier seg om at innsatte som er dømt for å ha reist, prøvd å reise eller på noen måte har bistått terrorgruppen IS skal få utdelt en mentor når de soner i fengsel, og tanken er at mentoren skal bistå den enkelte også etter løslatelse. Mentoren skal hjelpe den innsatte med å vende tilbake til et liv uten kriminalitet. Oppgaven finner at mentorordningen foreløpig ser ut til å ha en svært positiv innvirkning på de innsatte i fengslet som har takket ja til dette tilbudet. Dette vises både ved at de mentorerte selv gir uttrykk for at de er fornøyd med tilbudet, men også ansatte i fengslene og mentorene merker betydelig positiv endring. På bakgrunn av dette kan det tenkes at sannsynligheten for tilbakefall til voldelig ekstremisme blir mindre ved å delta i en slik ordning. | en_US |
