Arbeidsskoleloven av 1928: Straff eller behandling - behandlingsoptimisme møter virkeligheten

Abstract

Et økt fokus på forebyggende arbeid, rettet mot barn og unge, vokste frem i Nord-Amerika og Europa fra midten av 1800-tallet. Det ble etter hvert et viktig kriminalpolistisk satsningsområde i flere land. I Norge ble dette tydeliggjort ved barnevernets tilblivelse på slutten av 1800-tallet og andre tiltak iverksatt fra myndighetenes side. Straff og behandling ble gjennom nye reformer fra slutten av 1800-tallet til etter den andre verdenskrig, lansert som to motpoler av datidens kriminalister. Senere har flere stilt kritiske spørsmål omkring et skille av de to. Behandling og vern av barn og unge ble av initiativtakerne fremmet som et gode for dem selv og samfunnet, men for mange av individene fremstod det ofte som straff tildelt ovenfra de sosiale lag. For senere historikere fremstod slike tiltak ofte som samfunnsvern, og ikke til barn og unges beste. Arbeidsskoleloven var en del av den generelle kriminalpolitiske utviklingen i Europa, hvor det nye målet var å hindre at lovbrytere ble residivister, vanekriminelle som utgjorde en stor belastning for samfunnet, både økonomisk og sikkerhetsmessig, gjennom deres livsførsel, livssituasjon og kriminelle handlinger.Arbeidet med den nye norske loven startet på midten av 1920-tallet. Initiativtakerne var alle sentrale medlemmer av Den Norske Kriminalistforening og flere av dem hadde tilknytning til Justisdepartementet. Deres fokus ble tidlig lagt på hvor viktig det var for den nye tiltenkte lovreform å ha en så lang behandlingstid som mulig overfor unge lovbrytere.